§ 1-5. Tvangsfullbyrdelse i utenlandske skip

Paragrafen setter grenser for å ta utenlandske skip til dekning av et krav. Grensene avhenger av hvor skipet befinner seg. I norsk territorialfarvann (havområdet nærmest kysten) kan skip på uskyldig gjennomfart, altså fredelig gjennomseiling, som hovedregel ikke gjøres til gjenstand for tvangsfullbyrdelse. Unntaket gjelder krav som oppsto under gjennomfarten eller for å kunne foreta den.

For skip som driver virksomhet på norsk kontinentalsokkel, og for skip i norsk økonomisk sone, er regelen en annen. Her kan tvangsfullbyrdelse bare gjennomføres hvis kravet har oppstått i forbindelse med virksomhet i områder under norsk jurisdiksjon (norsk myndighet). Skipet kan altså ikke tas for et hvilket som helst krav. Kravet må ha tilknytning til virksomheten i norske områder. Begrensningene gjelder også for lasten som skipet fører.

Et konstruert eksempel: en kreditor har et krav mot rederiet til et utenlandsk skip, og kravet har ingenting med gjennomseilingen å gjøre. Så lenge skipet bare passerer gjennom norsk territorialfarvann, kan kreditoren ikke få namsmyndighetene til å gjennomføre kravet i skipet. Hadde kravet oppstått under selve gjennomfarten, ville situasjonen vært en annen.

§ 1-5 er én av flere paragrafer som avgrenser loven mot utlandet. § 1-4 er den generelle regelen om at folkeretten og avtaler med fremmede stater setter grenser. § 1-6 gjelder skip som en fremmed stat bruker til offentlige formål, og § 1-7 statlige luftfartøyer. § 1-1 og § 1-2 viser hvilke krav loven ellers gjelder for og ikke gjelder for.