§ 10-3. Begjæring og beslutning om tvangsdekning i pant etter kapittel 10

Paragrafen fyller ut prosessen ved tvangsdekning etter kapittel 10 ved å låne fra kapittel 8. Reglene om namsmyndighet, innholdet i begjæringen, foreleggelse og beslutning gjelder tilsvarende, med ett unntak, nemlig § 8-5 tredje ledd. Paragrafen gir også egne regler der kapittel 8 ikke passer godt.

Kompetent namsfogd er etter § 8-3 den i distriktet der løsøret er. Kapittel 10 gjelder ikke løsøre, så § 10-3 gir egne regler. Gjelder saken en immaterialrettighet (som patent eller varemerke) eller en lisens som er ført inn i et eget register, kan begjæringen alltid fremmes i distriktet der registeret føres. Er grunnlaget et namsutlegg, kan den også inngis der utlegget er tatt, hvis utleggsobjektet fortsatt må regnes for å ligge under norsk jurisdiksjon etter § 1-9.

Begjæringen må ha vedlegg. Ved finansielle instrumenter i en verdipapirsentral, og immaterialrettigheter som kan registreres, skal det legges ved utskrift fra verdipapirsentralen eller registeret. Det erstatter utskriften fra Løsøreregisteret som ellers kreves. Kapittel 8 tillater også at flere krav og flere gjenstander tas med i samme begjæring. Etter § 8-5 gjelder det flere pantekrav i samme gjenstand, eller flere gjenstander for samme pantekrav i samme distrikt. Etter § 8-11 kan gjenstander selges samlet hvis det gir størst utbytte, men enkeltvis hvis salg av alt ville gå ut over det som trengs for å dekke rettighetshaverne, med mindre saksøkte samtykker i samlet salg.

Andre ledd sier at tvangsdekningen følger avsnitt II til VI i kapitlet, og ellers gjennomføres på den måten som antas å gi størst utbytte. Det betyr mest mulig penger inn til å dekke kravet. Kapitlet har nabobestemmelser om dekningsmåte for ulike formuesgoder. § 10-4 gjelder verdipapirer, og § 10-7 gjelder pengekrav som anvises til innkreving. § 10-1 og § 10-2 sier hvem som kan begjære tvangsdekning, og på hvilket grunnlag.