§ 427. Påtalemyndighetens fremming av sivile krav i straffesaken

Straffeprosessloven·LOV-1981-05-22-25
Kort oppsummert
Lovteksten ordrett

§ 427

I offentlig sak kan påtalemyndigheten på begjæring fremme sivile krav som nevnt i § 3. Den som kravet tilkommer, må da gi nærmere opplysninger om grunnlaget for og størrelsen av kravet og om hvilke bevis han kan oppgi. Om kravets forberedelse gjelder § 252 tredje ledd annet punktum, § 264 b første og tredje ledd og § 265 annet ledd bokstav d.
Dersom det er oppnevnt bistandsadvokat for fornærmede, skal kravet fremmes etter § 428. Krav ellers mot siktede fra den som er umiddelbart skadelidende ved den straffbare handling kan bare nektes tatt med dersom kravet er åpenbart ugrunnet, eller dersom det ville være til uforholdsmessig ulempe for påtalemyndigheten om kravet ble fremmet i forbindelse med straffesaken. Den umiddelbart skadelidende skal straks underrettes om en slik beslutning og har klagerett etter straffeprosessloven § 59 a første ledd nr. 6.
Det samme gjelder krav mot siktedes foreldre etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 1-2 nr. 2 og en ektefelles krav som nevnt i § 3 nr. 7.
Når sivilt krav fremmes mot en annen enn siktede, får vedkommende stilling som part for dette spørsmåls vedkommende. Han skal i tilstrekkelig tid før det innkalles til hovedforhandling eller annet rettsmøte til pådømmelse av saken, få skriftlig melding om den påstand som vil bli nedlagt, om grunnlaget for kravet og de bevis som vil bli ført. Er dette ikke gjort, kan det sivile kravet bare fremmes i den utstrekning saksøkte samtykker eller retten finner at han likevel har hatt gode nok muligheter til å forberede sitt forsvar.
Retten kan nekte kravet forfulgt dersom det åpenbart er mest hensiktsmessig å behandle kravet i sivilprosessens former.
Kilde: Lovdata — Straffeprosessloven § 427
Hva betyr dette?

Paragrafen lar påtalemyndigheten (anklagersiden i straffesaken) ta med et sivilt krav i selve straffesaken. Et sivilt krav er et rettskrav som fornærmede eller en annen skadelidt har mot siktede, og som springer ut av samme handling som straffesaken gjelder. Det er den skadelidte som må be om dette. Vedkommende må da fortelle hva kravet bygger på, hvor stort det er, og hvilke bevis som finnes.

Har fornærmede fått bistandsadvokat, går kravet en annen vei. Da skal det fremmes etter § 428, der fornærmede selv fører det. For andre som er direkte rammet av handlingen, er hovedregelen at kravet tas med. Påtalemyndigheten kan si nei i bare to tilfeller. Det ene er at kravet er klart grunnløst. Det andre er at det ville skape uforholdsmessig mye ulempe for påtalemyndigheten å ha det med i saken. Den skadelidte skal få beskjed straks om et slikt nei, og kan klage. Klagen går til nærmeste overordnet påtalemyndighet, og fristen er tre uker fra beskjeden kom frem. Samme regler gjelder for krav mot siktedes foreldre og for visse krav fra en ektefelle.

Rettes kravet mot en annen enn siktede, blir denne personen part i saken når det gjelder kravet. Vedkommende må få skriftlig melding i god tid før hovedforhandlingen om påstanden, grunnlaget og bevisene. Uteblir meldingen, kan kravet bare tas med hvis den saksøkte samtykker, eller retten mener at forberedelsen likevel var god nok. Retten kan dessuten nekte kravet forfulgt når det åpenbart passer bedre å ta det som en vanlig sivil sak.

Paragrafen henger sammen med flere andre. Tiltalebeslutningen skal opplyse om at det gjøres gjeldende krav, og størrelsen skal angis så langt det lar seg gjøre. Etter § 264 b setter påtalemyndigheten en frist for fornærmede til å be om endringer i kravet. I tilsvaret skal forsvaret komme med merknader til slike krav. Fører fornærmede kravet selv, gjelder § 428, og retten kan utsette forhandlingen om et sivilt krav til etter at straffesaken er avgjort.

Relaterte paragrafer
Alle §§ i straffeprosessloven →
Gratis vurdering av din sak