§ 222a. Besøksforbud: vilkår, varighet og domstolsprøving

Straffeprosessloven·LOV-1981-05-22-25

Kort oppsummert

Påtalemyndigheten kan selv nedlegge besøksforbud for å verne noen mot straffbare handlinger, forfølgelse eller krenking av freden.
Forbudet gjelder inntil ett år om gangen, og inntil tre måneder når det gjelder eget hjem.
Den forbudet rettes mot, kan kreve rettens prøving, og påtalemyndigheten må legge saken fram innen fem dager der det er mulig.
Brudd på forbudet kan straffes etter straffeloven § 168.

Lovteksten ordrett

§ 222a

Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud dersom det er grunn til å tro at en person ellers vil

begå en straffbar handling overfor en annen person,
forfølge en annen person,
på annet vis krenke en annens fred, eller
begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person.

Slikt forbud kan også nedlegges til beskyttelse for en nærmere avgrenset krets av personer. Forbudet kan nedlegges dersom den som forbudet skal beskytte, har begjært det, eller allmenne hensyn krever det. § 170 a gjelder tilsvarende.

Besøksforbudet kan gå ut på at den forbudet retter seg mot, forbys

å oppholde seg på et bestemt sted,
å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person.

Er det nærliggende fare for en handling som nevnt i første ledd bokstav a, kan personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem.

Besøksforbudet kan begrenses på nærmere angitte vilkår.

Besøksforbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst ett år av gangen. Besøksforbud i eget hjem kan vare i høyst tre måneder av gangen. Besøksforbud kan bare opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt.

Påtalemyndighetens beslutning om å ilegge et besøksforbud skal være skriftlig og angi den forbudet er rettet mot, den det skal beskytte og grunnlaget for forbudet. Tilsvarende gjelder en beslutning om ikke å ilegge et besøksforbud. Den forbudet er rettet mot, og den det skal beskytte, skal underrettes om påtalemyndighetens beslutning ved en kopi av beslutningen. En beslutning om å ilegge et besøksforbud skal også forkynnes for den som forbudet er rettet mot. Den et forbud er rettet mot, skal også gjøres kjent med følgene av å bryte forbudet, jf. § 222 g og straffeloven § 168. Avslår påtalemyndigheten en begjæring om besøksforbud, skal det opplyses om retten til å bringe avslaget inn for retten etter åttende ledd første punktum. Er det fare ved opphold, kan beslutningen etter første og annet punktum gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes.

Den som forbudet er rettet mot, kan straks eller senere kreve beslutningen brakt inn for retten. Påtalemyndigheten sørger for at han blir gjort kjent med denne rett. Dersom beslutningen kreves brakt inn for retten, skal påtalemyndigheten snarest råd og så vidt mulig innen 5 dager etter at kravet ble fremsatt, oversende saken til retten. Oversittes fristen, skal grunnen opplyses i rettsboken. Dersom den som forbudet er rettet mot, ikke er avhørt av politiet, skal det opplyses om grunnen i påtegningen til retten.

Påtalemyndigheten skal snarest råd og så vidt mulig innen 5 dager etter at en beslutning om å ilegge en person besøksforbud i eget hjem er forkynt, bringe beslutningen inn for retten. Sjette ledd fjerde og femte punktum gjelder tilsvarende.

En beslutning om ikke å ilegge besøksforbud kan bringes inn for retten av den et forbud skal beskytte. Den et besøksforbud er rettet mot, og den det skal beskytte, skal varsles om rettsmøter. Begge parter har rett til å være til stede og til å uttale seg. Bistandsadvokat oppnevnt etter § 107 a første og fjerde ledd kan også uttale seg selv om den forbudet skal beskytte, ikke møter. Rettens avgjørelser treffes ved kjennelse. Reglene i §§ 184 og 243 gjelder tilsvarende så langt de passer.

Kilde: Lovdata — Straffeprosessloven § 222a

Hva betyr dette?

Et besøksforbud er et vern mot en bestemt person. Påtalemyndigheten kan nedlegge det selv, uten at retten må godkjenne det på forhånd. Vilkåret er at det finnes grunn til å tro at personen ellers vil gjøre noe straffbart mot en annen, forfølge vedkommende, krenke freden hans eller hennes eller skape særlig belastende uro. Forbudet kan også verne en avgrenset gruppe personer. Det kan gis når den som skal beskyttes ber om det, og også når allmenne hensyn krever det.

Forbudet kan ha ulike innretninger: å holde seg unna et bestemt sted, å følge etter, oppsøke eller på andre måter ta kontakt med en annen. Er faren nærliggende, kan forbudet gå så langt at personen må holde seg borte fra sin egen bolig. Forbudet kan gjøres snevrere på nærmere vilkår. Det må gjelde for en avgrenset periode: inntil ett år om gangen, og inntil tre måneder om gangen når det gjelder eget hjem. Det kan bare videreføres så lenge vilkårene fortsatt er oppfylt.

Beslutningen skal være skriftlig. Den skal si hvem forbudet gjelder, hvem det beskytter og hva det bygger på, og det samme gjelder et avslag på begjæring om forbud. Begge parter får kopi. Den forbudet rettes mot, får dessuten beslutningen forkynt, altså formelt levert, og skal få vite hva et brudd kan føre til. Loven viser her til straffeloven § 168, som gir bot eller fengsel inntil ett år for å krenke forbudet. Haster det, kan beslutningen gis muntlig og nedtegnes senere.

Forbudet kan prøves av en domstol. Den forbudet rettes mot, kan kreve det straks eller senere, og påtalemyndigheten skal sørge for at han får vite om denne retten. Saken sendes til retten så snart som mulig og om mulig innen fem dager. For forbud i eget hjem er det påtalemyndigheten selv som må bringe saken inn for retten, også innen fem dager etter forkynnelsen. Har påtalemyndigheten avslått en begjæring, kan den som skulle vært beskyttet, be retten ta stilling. Begge parter kan være til stede og uttale seg i rettsmøtet. En bistandsadvokat kan uttale seg selv om den beskyttede uteblir. Retten avgjør ved kjennelse.

Kravet om forholdsmessighet i § 170 a gjelder også her: Tvangsmidler kan ikke brukes hvis inngrepet blir uforholdsmessig. Ved mistanke om brudd kan påtalemyndigheten legge på elektronisk kontroll etter § 222 g. Etter § 107 a har den som skal beskyttes, rett til advokat når sak om besøksforbud i eget hjem kommer for retten. Loven trekker også inn reglene i § 184 og § 243, så langt de passer; § 243 handler om varsel til rettsmøter under etterforskingen. Paragrafen har nære søsken i § 222 b, som rammer gruppekonflikter og bestemte eiendommer, og § 222 c, som gjelder oppholdsforbud for barn.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i straffeprosessloven →