§ 222a. Besøksforbud: vilkår, varighet og domstolsprøving
- Påtalemyndigheten kan selv nedlegge besøksforbud for å verne noen mot straffbare handlinger, forfølgelse eller krenking av freden.
- Forbudet gjelder inntil ett år om gangen, og inntil tre måneder når det gjelder eget hjem.
- Den forbudet rettes mot, kan kreve rettens prøving, og påtalemyndigheten må legge saken fram innen fem dager der det er mulig.
- Brudd på forbudet kan straffes etter straffeloven § 168.
§ 222a
- begå en straffbar handling overfor en annen person,
- forfølge en annen person,
- på annet vis krenke en annens fred, eller
- begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person.
Slikt forbud kan også nedlegges til beskyttelse for en nærmere avgrenset krets av personer. Forbudet kan nedlegges dersom den som forbudet skal beskytte, har begjært det, eller allmenne hensyn krever det. § 170 a gjelder tilsvarende.
- å oppholde seg på et bestemt sted,
- å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person.
Er det nærliggende fare for en handling som nevnt i første ledd bokstav a, kan personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem.
Et besøksforbud er et vern mot en bestemt person. Påtalemyndigheten kan nedlegge det selv, uten at retten må godkjenne det på forhånd. Vilkåret er at det finnes grunn til å tro at personen ellers vil gjøre noe straffbart mot en annen, forfølge vedkommende, krenke freden hans eller hennes eller skape særlig belastende uro. Forbudet kan også verne en avgrenset gruppe personer. Det kan gis når den som skal beskyttes ber om det, og også når allmenne hensyn krever det.
Forbudet kan ha ulike innretninger: å holde seg unna et bestemt sted, å følge etter, oppsøke eller på andre måter ta kontakt med en annen. Er faren nærliggende, kan forbudet gå så langt at personen må holde seg borte fra sin egen bolig. Forbudet kan gjøres snevrere på nærmere vilkår. Det må gjelde for en avgrenset periode: inntil ett år om gangen, og inntil tre måneder om gangen når det gjelder eget hjem. Det kan bare videreføres så lenge vilkårene fortsatt er oppfylt.
Beslutningen skal være skriftlig. Den skal si hvem forbudet gjelder, hvem det beskytter og hva det bygger på, og det samme gjelder et avslag på begjæring om forbud. Begge parter får kopi. Den forbudet rettes mot, får dessuten beslutningen forkynt, altså formelt levert, og skal få vite hva et brudd kan føre til. Loven viser her til straffeloven § 168, som gir bot eller fengsel inntil ett år for å krenke forbudet. Haster det, kan beslutningen gis muntlig og nedtegnes senere.
Forbudet kan prøves av en domstol. Den forbudet rettes mot, kan kreve det straks eller senere, og påtalemyndigheten skal sørge for at han får vite om denne retten. Saken sendes til retten så snart som mulig og om mulig innen fem dager. For forbud i eget hjem er det påtalemyndigheten selv som må bringe saken inn for retten, også innen fem dager etter forkynnelsen. Har påtalemyndigheten avslått en begjæring, kan den som skulle vært beskyttet, be retten ta stilling. Begge parter kan være til stede og uttale seg i rettsmøtet. En bistandsadvokat kan uttale seg selv om den beskyttede uteblir. Retten avgjør ved kjennelse.
Kravet om forholdsmessighet i § 170 a gjelder også her: Tvangsmidler kan ikke brukes hvis inngrepet blir uforholdsmessig. Ved mistanke om brudd kan påtalemyndigheten legge på elektronisk kontroll etter § 222 g. Etter § 107 a har den som skal beskyttes, rett til advokat når sak om besøksforbud i eget hjem kommer for retten. Loven trekker også inn reglene i § 184 og § 243, så langt de passer; § 243 handler om varsel til rettsmøter under etterforskingen. Paragrafen har nære søsken i § 222 b, som rammer gruppekonflikter og bestemte eiendommer, og § 222 c, som gjelder oppholdsforbud for barn.
- § 168Brudd på oppholds- og kontaktforbud
- § 170aVilkår for bruk av tvangsmidler: nødvendighet og forholdsmessighet
- § 107aRett til bistandsadvokat for fornærmede og etterlatte
- § 243Varsel til rettsmøter under etterforskingen
- § 184Rettens avgjørelse om varetektsfengsling