§ 222c. Oppholdsforbud for barn og unge

Paragrafen lar påtalemyndigheten forby et barn å oppholde seg på bestemte steder. Tiltaket er forebyggende. Det kan brukes når det finnes grunn til å tro at oppholdet på stedet øker risikoen for at barnet gjør noe straffbart. Første ledd gjelder barn under 15 år. Barn mellom 15 og 18 år kan også få et slikt forbud.

Et oppholdsforbud gjelder for en bestemt tid, høyst seks måneder om gangen, og kan bare holdes ved like så lenge vilkårene er oppfylt. Før påtalemyndigheten bestemmer seg, må barnet få mulighet til å uttale seg. Beslutningen skal være skriftlig og opplyse hvem forbudet rettes mot og hva det bygger på. Enkelte av reglene om besøksforbud i § 222 a gjelder tilsvarende så langt de passer.

Samtykke fra verge og barn er utgangspunktet. Påtalemyndigheten må spørre vergen om samtykke. Er barnet over 15 år, må også barnet selv spørres. Samtykkene skal gis skriftlig. Nekter vergen, eller barnet dersom det er over 15, må saken legges fram for retten så raskt som mulig, om mulig innen fem dager etter at samtykke ble nektet. Reglene i § 222 a om rettsbehandlingen, som varsling om rettsmøter, partenes rett til å uttale seg og avgjørelse ved kjennelse, gjelder så langt de passer.

Forholdsmessighetskravet i § 170 a gjelder også oppholdsforbud: Tvangsmidlet kan ikke brukes når inngrepet ville bli uforholdsmessig. Ordningen ligner på besøksforbud etter § 222 a, men er rettet mot barn og har kortere varighet, seks måneder mot ett år. Nabobestemmelsen § 222 b gjelder oppholdsforbud ved gruppekonflikter.

Eksempel: Påtalemyndigheten vil forby et barn under 15 år å oppholde seg på et bestemt sted. Vergen får spørsmål om samtykke og nekter. Da må påtalemyndigheten om mulig legge saken fram for retten innen fem dager.