§ 205. Hvem beslutter beslag?

Paragrafen sier hvem som bestemmer når politiet skal ta beslag i ting som besitteren ikke vil gi fra seg frivillig. Hovedregelen er at påtalemyndigheten avgjør. Beslutningen bør så langt mulig være skriftlig og si hva saken gjelder, hvorfor beslaget tas og hva det omfatter. En muntlig beslutning må skrives ned så snart som mulig. Kravet om å lese opp eller vise fram beslutningen i § 200 første ledd gjelder også her.

Påtalemyndigheten kan velge å legge spørsmålet fram for retten når den mener det er særlige grunner. Rettens beslutning følger da de samme kravene til form og innhold, og § 209 gjelder. Den som rammes av beslaget, kan kreve at retten prøver om det skal opprettholdes, og rettens avgjørelse treffes ved kjennelse (§ 208). Beslag kan unnlates hvis det gis løfte om eller stilles sikkerhet for at tingen legges fram eller utleveres når politiet ber om det (§ 209).

Tredje ledd gir dokumenter og lignende ekstra vern. Ting som besitteren bare plikter å forklare seg om etter særskilt pålegg fra retten, kan ikke beslaglegges uten kjennelse fra retten, med mindre slikt pålegg allerede foreligger. Vil politiet ta dokumentene med til retten for å få avgjort om de kan beslaglegges, skal de forsegles i en lukket konvolutt sammen med en representant for besitteren.

Paragrafen er del av en rekke beslagsbestemmelser. § 203 sier hva som kan beslaglegges, § 204 hindrer beslag av dokumenter som er vernet av vitneforbud, og § 206 gir politiet egen adgang til å ta beslag uten påtalemyndighetens beslutning i visse tilfeller. Etter § 207 skal ting som tas i beslag, opptegnes nøyaktig og merkes. § 208a åpner for at påtalemyndigheten kan utsette underretningen om beslaget til den mistenkte i inntil åtte uker.

Eksempel: En besitter vil ikke levere fra seg en gjenstand frivillig. Påtalemyndigheten beslutter beslag. Beslutningen skal så langt mulig være skriftlig, og besitteren kan kreve at retten tar stilling til om beslaget skal stå.