§ 195. Ransaking av person

Denne paragrafen gjelder ransaking av selve personen, ikke bolig eller andre steder. Utgangspunktet er at den som ransakes, er mistenkt med skjellig grunn for en handling som kan gi frihetsstraff. Det må dessuten være grunn til å tro at ransakingen kan avdekke bevis eller ting som kan beslaglegges eller sikre et krav.

Andre ledd åpner for ransaking også ved fem mindre lovbrudd i straffeloven: brudd på plikten til å oppgi navn og andre personopplysninger til politiet, mindre tyveri, mindre underslag, mindre heleri og mindre skadeverk. Slike forhold gir bare bot som straff, men kan altså gi grunnlag for å ransake personen.

Tredje ledd gjelder andre enn den mistenkte. En tredjeperson kan ransakes bare når mistanken gjelder en handling med strafferamme over seks måneders fengsel, og det i tillegg finnes særlige omstendigheter som taler for det. Vilkåret er strengere enn for den mistenkte selv.

Etter § 197 må ransaking etter blant annet denne paragrafen som hovedregel besluttes av retten, med mindre personen samtykker skriftlig. § 198 lar en polititjenesteperson ransake uten slik beslutning i visse hastetilfeller, blant annet ved sterk mistanke om en handling med fengsel over seks måneder og nærliggende risiko for at ransakingen blir meningsløs om politiet må vente. § 192 gjelder bolig og rom, § 193 åpne steder og § 194 ransaking av et helt område. Etter § 196 kan ransaking skje selv om den mistenkte ikke kan straffes. § 199 sier at politiet så langt mulig skal ha med et vitne. § 191 er opphevet.

Eksempel: En tredjeperson som ikke er mistenkt, står sammen med en mistenkt. Politiet kan bare ransake tredjepersonen hvis handlingen kan gi mer enn seks måneders fengsel og det finnes særlige grunner.