§ 198. Ransaking uten forhåndsbeslutning

Paragrafen gir en polititjenesteperson (en vanlig politibetjent) adgang til å ransake uten å vente på beslutning etter § 197. Det gjelder i tre situasjoner. Den første er steder som er åpne for alle, eller som driver virksomhet med politiets tillatelse, jf. § 193. Den andre er at mistenkte tas på fersk gjerning eller forfølges mens sporene ennå er ferske. Den tredje er at det er sterk mistanke om et lovbrudd med strafferamme over seks måneders fengsel, og at det er nærliggende fare for at ransakingen mister hensikten sin hvis politiet må vente.

Loven setter grenser for denne adgangen. Kroppsvisitasjon (personlig ransaking) av andre enn mistenkte krever fortsatt samtykke eller beslutning etter § 197. Den tredje situasjonen, med sterk mistanke og fare for at formålet går tapt, kan ikke brukes mot redaksjonslokaler eller lignende steder. I tillegg kan en polititjenesteperson som har fått i oppdrag å pågripe noen, lete i vedkommendes bolig eller rom, eller på steder der personen særlig antas å oppholde seg, for å få gjennomført pågripelsen.

Paragrafen er et unntak fra hovedregelen i § 197, der retten eller i hastetilfeller påtalemyndigheten må avgjøre. Ellers gjelder de vanlige rammene rundt ransakingen. Etter § 200 skal en beslutning leses opp eller vises fram, og ellers skal politiet si hva saken gjelder og hva formålet er. Etter § 199 skal politiet så vidt mulig ha med seg et vitne. Vil politiet gjennomføre ransakingen uten at mistenkte får beskjed, er det § 200a som gjelder, og der må retten gi tillatelse. Paragrafene 194 og 195 regulerer ransaking av områder og kroppsvisitasjon av mistenkte, og § 196 sier at ransaking kan skje selv om mistenkte ikke kan straffes på grunn av utilregnelighet.

Eksempel: En mistenkt forfølges av politiet inn i et lokale som er åpent for alle. Politiet kan ransake lokalet uten beslutning. Skal politiet kroppsvisitere en annen person i lokalet som ikke er mistenkt, trengs samtykke eller beslutning etter § 197.