§ 2-6. Rett til å varsle om kritikkverdige forhold på skip

§ 2-6 gir arbeidstakere på skip en generell rett til å si fra om kritikkverdige forhold, enten det gjelder rederiet eller arbeidsgiveren. Bestemmelsen skiller mellom varsling om kritikkverdige forhold generelt og klager på selve skipstjenesten eller arbeidsforholdene, som i stedet skal fremsettes etter reglene i § 9-7. Måten arbeidstakeren går fram på når hun varsler, skal være forsvarlig, men retten til å varsle står likevel sterkt: den gjelder uansett dersom varslingen skjer i tråd med en varslingsplikt eller fastsatte rutiner, og det samme gjelder varsling videre til tilsynsmyndigheter eller andre offentlige organer. Går det senere en tvist om hvorvidt varslingen var lovlig, er det arbeidsgiveren og rederiet som må bevise at den ikke var det - ikke arbeidstakeren som må bevise det motsatte.

Bestemmelsen er tenkt å senke terskelen for å si fra om for eksempel dårlig sikkerhetskultur eller andre kritikkverdige forhold om bord, uten frykt for at arbeidstakeren selv får skylden for å ha gått fram feil. Fordi bevisbyrden ligger på arbeidsgiveren og rederiet, må disse kunne dokumentere at eventuelle reaksjoner mot en varsler har andre, saklige grunner. I praksis betyr dette at et rederi som ønsker å endre arbeidsoppgavene til en arbeidstaker kort tid etter et varsel, bør kunne vise til en selvstendig begrunnelse for endringen.

Retten til å fremsette klage etter § 9-7 er en litt annen, mer formalisert kanal enn den generelle varslingsretten her, og de to bestemmelsene utfyller hverandre: forhold ved selve skipstjenesten går til klage, mens andre kritikkverdige forhold går til varsling. Selve vernet mot gjengjeldelse når arbeidstakeren har varslet etter denne bestemmelsen, følger av § 2-7. Skillet mellom arbeidsgiver og rederi har betydning også her, siden varslingsretten gjelder overfor begge, jf. plikter etter § 2-2 og § 2-4.