§ 5-4a. Skattetrekk i utbytte til utenlandske aksjonærer

§ 5-4a pålegger norske selskaper å trekke skatt når de betaler utbytte til aksjonærer i utlandet. Plikten gjelder aksjeselskap, allmennaksjeselskap og likestilte selskaper og sammenslutninger som utbetaler utbytte som er skattepliktig etter skatteloven § 10-13, og tilbydere av aksjesparekonto ved uttak som er skattepliktig etter samme bestemmelse. Ved beregningen av trekket ser man bort fra fradrag for skjerming etter skatteloven § 10-12 - skjerming er en ordning som gjør en del av avkastningen skattefri. Plikten omfatter også den som låner inn aksjer etter en avtale om verdipapirlån, jf. skatteloven § 9-11, og som betaler utbyttekompensasjon som nevnt i skatteloven § 10-11 tredje ledd, til en motpart hjemmehørende i utlandet. Selve trekket regnes ut fra den skattesatsen Stortinget vedtar for det aktuelle året, og departementet kan gi utfyllende forskrift.

I praksis er dette kildeskatten på utbytte som norske selskaper må holde tilbake før pengene når en aksjonær bosatt i utlandet - selskapet trekker skatten selv og sender den videre til staten, i stedet for at den utenlandske aksjonæren gjør opp direkte. Det samme gjelder når en utenlandsk motpart i et verdipapirlån mottar en kompensasjon som skal tilsvare utbyttet på de utlånte aksjene: da er det innlåneren, ikke det utstedende selskapet, som har trekkplikten.

Bestemmelsen er en av flere særregler om skattetrekk i kapittel 5. § 5-1 gjelder det ordinære skattekortet, § 5-2 forklarer hvordan et vanlig forskuddstrekk beregnes, og § 5-3 kan frita skattytere som åpenbart ikke får fastsatt skatt. § 5-4 pålegger arbeidsgivere den generelle plikten til forskuddstrekk, mens § 5-4b har en tilsvarende regel for den som betaler renter eller vederlag for immaterielle rettigheter og visse fysiske eiendeler til utlandet. Hvordan trekket faktisk skal gjennomføres og innrapporteres, er nærmere regulert i andre paragrafer som viser tilbake til § 5-4a, og selskapets ansvar for et trekk som ikke er gjort riktig, er dekket av egne regler om ansvar for skatt på slikt utbytte. Til slutt inngår kravet i det som § 1-1 regner som skatte- og avgiftskrav etter loven.