§ 19. Beiterett for reindriften

Paragrafen fastsetter selve kjernen i reindriftsretten: retten til å la reinen beite i fjellet og andre utmarksområder. Det gjelder også gammel dyrket mark og slåtteenger som ligger isolert, uten sammenheng med bosatte områder eller arealer som fortsatt er i drift, så lenge de ikke holdes i hevd som kulturbeite - med mindre området er sikret med et gjerde som er bygget for å holde rein ute. Kongen fastsetter nærmere hva som skal regnes som et slikt reinsikkert gjerde. Kongen kan også bestemme at bestemte barskogsområder skal fredes for reinbeite en periode, dersom det trengs for at skogen skal få vokse opp igjen, og kan av andre særlige grunner frede andre områder for en tid - noe som også kan omfatte forbud mot å flytte rein gjennom området. Blir et areal fredet for reinbeite, bør reineierne så langt det er mulig få tilsvarende beiteareal et annet sted som erstatning.

Beiteretten er en bruksrett til andres grunn, ikke en eiendomsrett, og den veier tungt mot andre interesser i utmarka - blant annet skogbrukets behov for foryngelse, som er grunnen til at barskog kan fredes midlertidig. Eksempel: trenger et skogfelt ro for å vokse opp etter hogst, kan Kongen frede feltet for beite en periode, samtidig som reineieren i prinsippet skal tilbys et annet areal som kompensasjon.

Beiteretten i § 19 er utgangspunktet for resten av kapittel 3: § 20 presiserer at retten omfatter de nødvendige årstidsbeitene - vår-, sommer-, høst- og vinterbeite, samt flyttleier, kalvingsland og paringsområder. § 21 gir rett til nødvendig husvære i utmarka, § 22 sikrer flyttleier for forflytning av reinen, § 23 regulerer bruk av kjøretøy og andre fremkomstmidler, § 24 gjelder gjerder og andre anlegg, § 25 retten til brensel og trevirke, og § 26 retten til jakt, fangst og fiske i det samiske reinbeiteområdet. Alle disse rettighetene utspringer av og er avgrenset av den grunnleggende beiteretten paragrafen her beskriver.