§ 23. Reindriftsloven § 23 – motorferdsel i reindriften

Paragrafen gir den som driver reindrift, adgang til å bruke de kjøretøyene og andre framkomstmidlene som trengs i driften, men bruken skal følge det som er fastsatt i distriktsplanen. Kjøring med terrenggående kjøretøy på snøfri mark skal holdes på et minimum, og skal helst skje i faste traseer i stedet for spredt over hele terrenget. Går ferdselen inn i et område som er vernet, for eksempel etter naturmangfoldloven eller et eldre vernevedtak, må den skje i samsvar med de vernereglene som gjelder der. Forvaltningsmyndigheten kan i slike tilfeller fastsette egne regler om ferdselen, men skal da rådføre seg med distriktsstyret.

I praksis er det distriktsplanen som styrer hvilke kjøretøy en reindriftsutøver kan bruke, siden planen skal gi en samlet oversikt over nødvendige framkomst- og transportmidler i distriktet, herunder hvilke terrenggående kjøretøy som faktisk anvendes, og hvilke bruksregler som gjelder for kjøring på bar mark. Dette gjør at motorferdsel i reindriften ikke er en fri sak for den enkelte, men noe som planlegges og avgrenses samlet for distriktet. Når kjøringen skjer inn mot et vernet område, kommer vernereglene i tillegg, og eldre vernevedtak står ved lag inntil noe annet er bestemt, slik at ferdselen der må tilpasses de rammene som allerede gjelder.

Bestemmelsen henger direkte sammen med § 62 om distriktsplaner, som ifølge lovteksten skal utarbeides av distriktsstyret og vedtas av årsmøtet, og som blant annet skal inneholde oversikt over fremkomst- og transportmidler samt bruksregler for kjøring på bar mark. Motorferdsel inn i verna områder må dessuten ses i sammenheng med naturmangfoldloven § 77, som fastslår at eldre vernevedtak og forskrifter fortsatt gjelder inntil Kongen bestemmer noe annet - noe som forklarer hvorfor eldre vernevedtak er nevnt særskilt i paragrafen her.