§ 5-3. Anleggsmidler: anskaffelseskost, avskrivning og nedskrivning

Paragrafen gir tre regler for anleggsmidler, det vil si eiendeler som er ment for varig eie eller bruk (§ 5-1). Utgangspunktet er anskaffelseskost. Ved kjøp er det kjøpsprisen pluss utgiftene som hører til selve kjøpet (§ 5-4). Etter kjøpet kan verdien justeres på to måter, gjennom avskrivning og gjennom nedskrivning.

Avskrivning gjelder eiendeler med begrenset økonomisk levetid. Eksempel (bygget bare på lovens roller): foretaket kjøper en eiendel som bare kan brukes noen år. Den blir da ikke stående til full verdi i balansen hele tiden, men skrives ned litt hvert år.

Nedskrivning er en annen mekanisme. Faller verdien, og fallet ikke ventes å gå over, skal eiendelen skrives ned til virkelig verdi. Svingninger som ventes å være kortvarige, utløser altså ikke nedskrivning. Senere skal nedskrivningen reverseres (tilbakeføres) så langt årsaken er borte. Goodwill har en egen regel her: nedskriving av goodwill skal ikke reverseres (§ 5-7).

Paragrafen er en generell vurderingsregel som andre bestemmelser viser tilbake til. Forskning og utvikling (§ 5-6) og goodwill (§ 5-7) skal vurderes etter den når de er ført opp som eiendel. Kan levetiden ikke anslås pålitelig, skal begge avskrives over høyst ti år. Omløpsmidler, altså eiendeler som ikke er anleggsmidler, følger en annen regel i § 5-2: laveste verdi av anskaffelseskost og virkelig verdi. Finansielle instrumenter som handles på regulert marked og er omløpsmidler, vurderes til virkelig verdi etter § 5-8 hvis alle vilkårene der er oppfylt. Pengeposter i utenlandsk valuta vurderes etter kursen ved årets slutt (§ 5-9). § 5-5 sier hvordan anskaffelseskost tilordnes den enkelte eiendel. Vurdering av gjeld i § 5-13 og virkelig verdi av finansielle instrumenter i § 7-17 viser begge hit.