§ 5-4. Anskaffelseskost: hva en eiendel koster i regnskapet

Paragrafen forklarer hvordan en eiendel får sin kostpris i regnskapet. Beløpet kalles anskaffelseskost (det eiendelen har kostet foretaket å skaffe). Reglene skiller mellom eiendeler du har kjøpt og eiendeler du har laget selv. Har du kjøpt, tar du utgangspunkt i det du betalte selgeren og legger til utgiftene som fulgte med kjøpet. Har du laget eiendelen selv, skal du regne med både variable og faste kostnader fra produksjonen. Utgifter til å få ferdige varer ut til kundene hører ikke med i kostprisen for egenproduserte eiendeler.

Loven har to lempninger. Små foretak kan la være å ta med de faste kostnadene når de beregner kostprisen på egenproduserte eiendeler. Og når foretaket har tatt opp lån for å lage et anleggsmiddel (en eiendel til varig bruk), kan lånekostnadene tas som kostnad med en gang de oppstår. Begge reglene er valgfrie: loven bruker ordet «kan». Foretaket er altså ikke tvunget til å utnytte dem.

Kostprisen brukes videre i flere andre regler. Anleggsmidler skal vurderes til anskaffelseskost etter § 5-3. Omløpsmidler vurderes etter § 5-2 til det laveste av kostprisen og virkelig verdi. Om en eiendel er det ene eller det andre, avgjør § 5-1: anleggsmidler er eiendeler som er ment å eies eller brukes over lang tid, mens resten er omløpsmidler. Når kostprisen er funnet, gjenstår spørsmålet om hvilken pris som skal knyttes til hver enhet. Det svarer § 5-5 på, med metoder som FIFO (først inn, først ut) og gjennomsnittspris for varer. Kostprisen inngår også i definisjonen av goodwill i § 5-7, som er forskjellen mellom prisen for en kjøpt virksomhet og verdien av det som kan identifiseres i den.

Eksempel: Et foretak kjøper en maskin og lager en annen selv. For den kjøpte maskinen er kostprisen kjøpesummen pluss kjøpsutgiftene. For den selvlagde er den summen av variable og faste produksjonskostnader.