§ 5-1. Anleggsmidler og omløpsmidler: klassifisering av eiendeler

Paragrafen deler eiendeler i to grupper. Anleggsmidler er det virksomheten har ment å eie eller bruke over lang tid, for eksempel en produksjonsmaskin. Alt annet er omløpsmidler, for eksempel varer som skal selges. Det er hensikten med eiendelen som avgjør, ikke hva slags ting det er. Skillet betyr mye fordi gruppene vurderes ulikt: omløpsmidler etter § 5-2 og anleggsmidler etter § 5-3.

Andre ledd setter en grense for fordringer (krav på penger). Skal en fordring betales tilbake innen ett år, kan den aldri være anleggsmiddel. Eksempel: Et foretak har lånt ut penger til en samarbeidspartner, og lånet forfaller om seks måneder. Da må fordringen føres som omløpsmiddel, uansett hva foretaket opprinnelig hadde tenkt.

Tredje ledd handler om at hensikten kan endre seg. Bestemmer foretaket seg for å selge en eiendel det har brukt i egen drift, må eiendelen flyttes til den andre gruppen. Vurderingen skal gjøres ferdig før flyttingen skjer, altså etter reglene som gjaldt frem til da.

Klassifiseringen er inngangen til resten av kapittel 5. Anskaffelseskost ved kjøp består av kjøpsprisen pluss utgifter til selve kjøpet (§ 5-4), og § 5-5 sier hvordan kostnaden tilordnes eiendelene, for eksempel etter først inn, først ut for varer. Det finnes også egne særregler for forskning og utvikling (§ 5-6), goodwill (§ 5-7), finansielle instrumenter (§ 5-8) og pengeposter i utenlandsk valuta (§ 5-9).