§ 5-8. Finansielle instrumenter og varederivater til virkelig verdi

Paragrafen avgjør når finansielle instrumenter og varederivater skal måles til virkelig verdi (verdien i markedet). Kravene er flere, og alle må være oppfylt. Instrumentet må være et omløpsmiddel og inngå i en handelsportefølje som er ment for videresalg. Det må dessuten omsettes på et regulert marked i EØS eller en tilsvarende markedsplass utenfor EØS. Instrumentet må også ha god eierspredning og likviditet (være lett å kjøpe og selge). Faller ett av vilkårene bort, gjelder ikke regelen.

Små foretak har et unntak. De kan holde seg til § 5-2 også for finansielle omløpsmidler som handles i et marked. Da gjelder regelen om laveste av kostpris og virkelig verdi i stedet for ren virkelig verdi. Andre foretak må følge hovedregelen i første ledd.

Tredje ledd gir departementet myndighet til å gi forskrift om regnskapsføring av slike instrumenter. Forskriften kan også utelukke enkelte instrumenter fra vurdering til markedsverdi. Detaljene kan dermed ligge utenfor selve loven.

Paragrafen står blant flere særregler i kapittel 5. Kostprisen er definert i § 5-4, og § 5-5 sier hvordan den fordeles på enheter, blant annet for ombyttbare finansielle eiendeler. Andre særregler gjelder goodwill i § 5-7, utenlandsk valuta i § 5-9 og aksjeverdibasert betaling i § 5-9a. Små foretak har også egne lempninger for pensjon i § 5-10 og leieavtaler i § 5-11. Andre paragrafer om virkelig verdi av finansielle instrumenter finnes i § 7-17 og § 7-37, og § 7-37a har finansielle derivater som tema.

Eksempel: Et foretak eier verdipapirer som er omløpsmidler og handles på et regulert marked i EØS. Foretaket er ikke lite. Er alle de andre vilkårene også oppfylt, skal papirene føres til virkelig verdi. Er foretaket lite, kan det i stedet bruke regelen om laveste av kostpris og virkelig verdi i § 5-2.