§ 7-17. Virkelig verdi av finansielle instrumenter i noten

Paragrafen krever noteopplysninger om finansielle instrumenter, altså blant annet aksjer, obligasjoner og derivater (kontrakter hvis verdi henger på en annen størrelse). Den har tre deler, én for hver gruppe eiendeler.

Første del gjelder instrumenter som er vurdert til virkelig verdi (det de kan selges for i markedet). Vurderingsregelen i § 5-8 er ment for instrumenter i en handelsportefølje som omsettes på regulert marked med god eierspredning og likviditet. For hver kategori skal noten vise hva instrumentene kostet, hva de er verdt nå og hvor mye verdien endret seg i resultatet i perioden. Foretaket må også forklare de viktigste forutsetningene bak verdsettelsen.

Andre del gjelder derivater som ikke er vurdert til virkelig verdi. Her skal virkelig verdi oppgis dersom den kan finnes ut fra en markedspris eller en rimelig tilnærming til den. Tallene grupperes etter type derivat. Små foretak kan ifølge § 5-8 velge en annen vurderingsregel for markedsbaserte finansielle omløpsmidler.

Tredje del gjelder finansielle anleggsmidler som står i balansen til høyere verdi enn virkelig verdi. Etter § 5-3 skal anleggsmidler nedskrives når verdifallet ikke ventes å gå over. Når foretaket likevel ikke har skrevet ned, må noten vise begge verdiene, for hver eiendel eller en fornuftig gruppe, og forklare hvorfor. Forklaringen må peke på grunnene til at verdifallet antas å være forbigående (midlertidig).

Paragrafen hører til rekken av noteregler i kapittel 7. Nabobestemmelsene gjelder blant annet varige driftsmidler i § 7-13, immaterielle eiendeler i § 7-14, obligasjoner i § 7-20 og gjeld i § 7-21. Hver av dem krever opplysninger om en bestemt del av regnskapet. Denne paragrafen skiller seg ut ved at den handler om verdsettelse: den viser leseren forskjellen mellom bokført verdi og markedsverdi. Hvem som må lage årsregnskap, er regulert i § 3-1.