§ 5-5. Når innsigelse ikke lenger kan fremmes

Paragrafen setter grenser for når et organ kan protestere mot et planforslag. Det kan ikke fremmes ny innsigelse mot et forhold i planens formål og bestemmelser hvis det tidligere er protestert mot det, og saken ble avgjort i løpet av de siste ti årene. Det kan heller ikke protesteres på noe som kunne vært tatt opp da en tidligere plan om det samme forholdet ble vedtatt innenfor samme tiårsperiode. Eksempel: Et regionalt organ har fått avgjort en innsigelse mot en bestemt utnyttelse av et område. Kommer samme forhold opp i en ny plan innenfor tiårsperioden, kan organet ikke protestere på nytt.

Er kommunen og organet uenige om innsigelsesretten er avskåret, er det departementet som avgjør spørsmålet. Da får kommunens planvedtak ikke virkning før departementet har slått fast at retten er borte. Mener departementet i stedet at organet fortsatt kan protestere, behandles saken videre på vanlig måte. Til slutt fastslår paragrafen at retten til å fremme innsigelse faller bort dersom kravet til deltakelse i planprosessen etter § 3-2 tredje ledd ikke er oppfylt. Det forutsetter at planmyndigheten har oppfylt varslingsplikten og kravene til varsling for den aktuelle plantypen. Etter § 3-2 har offentlige organer både rett og plikt til å delta i planleggingen når den berører deres saksfelt, og de skal gi planmyndighetene opplysninger som kan ha betydning. Et organ som har holdt seg utenfor, risikerer dermed å miste muligheten til å protestere senere.

Paragrafen er en begrensning i forhold til § 5-4, som sier hvem som kan fremme innsigelse. Når en innsigelse ikke tas til følge av kommunen, går saken til mekling og departementet etter § 5-6, og kommunen kan reise søksmål etter § 5-7. Høring og offentlig ettersyn er regulert i § 5-2, medvirkning i § 5-1 og regionalt planforum i § 5-3. Overgangsreglene i § 34-2 viser til denne paragrafen.