§ 5-4. Hvem kan fremme innsigelse mot et planforslag

En innsigelse er en formell protest mot et planforslag. Paragrafen sier hvem som kan gjøre det, i hvilke saker og hvordan. Innsigelse kan rettes mot kommuneplanens arealdel og mot reguleringsplaner. Retten er ikke ubegrenset, og den følger en tydelig avgrensning etter hvem som protesterer.

Berørte statlige og regionale organer kan protestere i spørsmål som har nasjonal eller vesentlig regional betydning, eller som er viktige for organets eget saksområde. Andre kommuner kan protestere når saken er vesentlig for innbyggerne, næringslivet, natur- eller kulturmiljøet deres eller kommunens egen virksomhet og planlegging. Sametinget kan protestere når saken er vesentlig for samisk kultur eller næringsutøvelse. I tillegg kan det protesteres når forslaget strider mot loven, en forskrift, statlige planretningslinjer, statlige eller regionale planbestemmelser eller en overordnet plan. Alle innsigelser skal komme så tidlig som mulig og senest innen høringsfristen, og de skal begrunnes. Statlige og regionale organer må bygge begrunnelsen på vedtatte nasjonale eller regionale mål, rammer og retningslinjer. Eksempel: En nabokommune mener en foreslått arealbruk vil skade friluftsområder som innbyggerne bruker. Den kan da fremme innsigelse og må begrunne den.

Paragrafen er første ledd i en kjede. Høringen etter § 5-2 er der forslaget sendes til de berørte. Har kommunen ikke tatt hensyn til en innsigelse, følger mekling og departementets avgjørelse etter § 5-6. Paragraf 5-5 hindrer ny innsigelse mot forhold som er avgjort i løpet av de siste ti årene. Kommunen kan gå til søksmål om gyldigheten av innsigelsen eller avgjørelsen etter § 5-7. De nasjonale forventningene i § 6-1 er en del av bakgrunnen for statens deltaking. Paragrafene 11-16 og 12-13, begge om innsigelse og vedtak av departementet, viser hit.