§ 18-6. Refusjonspliktig areal: hvem som betaler

Plan- og bygningsloven·LOV-2008-06-27-71

Kort oppsummert

Refusjon belastes ubebygd areal som blir byggeklart, også ubebygd del av bebygd eiendom som kan bebygges selvstendig.
Saneringsmoden bebyggelse og bebyggelse med klart lavere verdi enn tomta regnes som ubebygd.
Bebygd areal med utsatt opparbeidelse belastes når forpliktelsene oppfylles gjennom tiltaket.
Fellesanlegg belastes de arealene de skal tjene etter planen.

Lovteksten ordrett

§ 18-6. Refusjonspliktig areal

Refusjon for tiltak som nevnt i § 18-3 første ledd belastes ubebygd areal som blir byggeklart etter §§ 18-1 og 18-2, enten tilknytningen til anlegget skjer direkte eller gjennom privat veg eller stikkledning. Som ubebygd areal regnes også ubebygd del av bebygd eiendom når den ubebygde del kan bebygges selvstendig. Det samme gjelder del av bebygd eiendom som ikke kan bebygges selvstendig, dersom eksisterende bebyggelse utgjør mindre enn 2/3 av tillatt utnytting.

Areal med bebyggelse som etter kommunens skjønn er saneringsmoden eller som av andre grunner har en klart lavere verdi enn verdien av den tomt den beslaglegger, regnes også som ubebygd.

Refusjon belastes også bebygd areal som har fått midlertidig utsettelse med å oppfylle forpliktelsene etter § 18-1, dersom forpliktelsene blir oppfylt gjennom tiltaket.

Refusjon for tiltak som nevnt i § 18-3 andre ledd første punktum belastes de areal som de etter reguleringsplan skal tjene. For areal som er helt eller delvis bebygd, gjelder de samme regler som under første ledd.

Kilde: Lovdata — Plan- og bygningsloven § 18-6

Hva betyr dette?

Paragrafen avgjør hvilke eiendommer som skal betale når noen har krav på refusjon etter § 18-3. Hovedregelen er at ubebygd areal som blir byggeklart etter § 18-1 og § 18-2, belastes. Det spiller ingen rolle om arealet knytter seg til anlegget direkte eller gjennom en privat veg eller stikkledning.

Også en ubebygd del av en bebygd eiendom regnes som ubebygd areal, når delen kan bebygges selvstendig. En del som ikke kan bebygges selvstendig, belastes hvis eksisterende bebyggelse utgjør mindre enn to tredeler av det som er tillatt utnyttet. Areal med bebyggelse som kommunen mener er saneringsmoden (moden for riving), eller som har klart lavere verdi enn tomta, regnes også som ubebygd. Kommunens skjønn står sentralt her.

Bebygd areal som har fått midlertidig utsettelse med å oppfylle forpliktelsene etter § 18-1, belastes også, hvis forpliktelsene blir oppfylt gjennom tiltaket. For fellesanlegg etter reguleringsplan belastes de arealene anlegget etter planen skal tjene, og de samme reglene om bebygd og ubebygd areal gjelder.

Eksempel: En eier har et bolighus, og en stor del av tomta ligger ubrukt og kan bebygges for seg. Blir en veg opparbeidet som gjør delen byggeklar, kan den ubebygde delen bli refusjonspliktig, selv om huset ikke skal endres.

Paragrafen er nøkkelen til å forstå refusjonssystemet. § 18-3 sier hvem som kan kreve refusjon. § 18-4 fordeler utgiftene innenfor en enhet på de refusjonspliktige arealene, og § 18-5 gjelder hvilke utgifter som kan kreves. § 18-7 bestemmer hvordan regningen fordeles mellom arealene: en halvpart etter tomteareal og en halvpart etter tillatt utnytting. § 18-8 og § 18-9 beskriver at tiltakshaver først utarbeider planer og forslag til fordeling og siden regnskap. Etter § 18-10 forfaller beløpet fem uker etter at vedtaket er meddelt, og tittelen viser at § 18-10 også inneholder regler om renteplikt.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i plan- og bygningsloven →