§ 2-6. Brukspant i fast eiendom

§ 2-6 åpner for at partene ved siden av den vanlige ordningen med tinglyst pant også kan avtale brukspant: at panthaveren selv overtar eiendommen og driver den, i stedet for at eieren fortsatt sitter med den. Første ledd gjelder tilfellet hvor panthaveren driver eiendommen for pantsetterens regning, altså som en slags forvalter, og da gjelder deler av tvangsfullbyrdelsesloven tilsvarende. Annet ledd gjelder tilfellet hvor panthaveren i stedet driver eiendommen for egen regning, slik at det panthaveren tjener på driften erstatter rentene på pantegjelden. Tredje ledd presiserer at en slik avtale ikke kan brukes til å omgå konsesjonslovgivningen, altså reglene som ellers styrer hvem som kan erverve og drive fast eiendom.

Brukspant er en lite brukt ordning sammenlignet med vanlig tinglyst pant, men kan være aktuelt der eieren ikke lenger klarer å drive eiendommen forsvarlig og partene heller vil at panthaveren overtar driften enn å gå til tvangssalg. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-57 skal den som driver eiendommen sørge for en driftsmessig fornuftig forvaltning, ta forsvarlig vare på verdiene og holde eiendommen forsikret; adgangen til å skifte ut driftstilbehør eller varelager og til å inngå leieavtaler er begrenset til det som er vanlig og nødvendig for en rimelig avkastning. De samme hensynene gjør seg gjeldende når panthaveren overtar driften etter § 2-6.

§ 2-6 er nevnt i § 2-5 om rettsvern, som viser til at pantet normalt blir hos eieren dersom ikke annet er avtalt - altså nettopp brukspant etter denne paragrafen som unntaket. Bestemmelsen hører hjemme sammen med de øvrige reglene i kapittel 2 om avtalepant i fast eiendom, som først fastsetter hva som kan pantsettes (§ 2-1), hva pantsettelsen omfatter (§ 2-2, § 2-3, § 2-4) og hvordan panteretten sikres rettslig (§ 2-5), før § 2-7 til slutt regulerer hva som skjer når en pantsatt eiendom skifter eier.