§ 3-6. Særskilt språkopplæring for elever med annet morsmål enn norsk

Paragrafen gir elever i grunnskolen som har et annet morsmål enn norsk og samisk, krav på ekstra språkhjelp. Hjelpen varer til eleven behersker norsk godt nok til å henge med i den vanlige undervisningen. Retten er altså knyttet til elevens språknivå, ikke til en fast periode eller et bestemt klassetrinn.

Tilbudet kan bestå av flere deler. Den første er styrket norskopplæring. Den andre er undervisning på elevens eget morsmål, når det trengs. Den tredje er tospråklig opplæring i fag, der eleven får faginnholdet på to språk.

Et vedtak om særskilt språkopplæring er ikke evigvarende. Kommunen skal med jevne mellomrom vurdere om eleven nå kan norsk godt nok, slik at ekstrahjelpen kan avsluttes. Kommunen kan også bestemme at morsmålsundervisningen skjer på en annen skole enn den eleven vanligvis går på.

Paragrafen står blant flere som regulerer språk og kommunikasjon i grunnskolen. Samiske elever har egne rettigheter i § 3-2. Elever med kvensk eller norskfinsk bakgrunn i Troms og Finnmark har rett til opplæring i kvensk eller finsk etter § 3-3. Elever med hørselshemming har rett til opplæring i og på norsk tegnspråk etter § 3-4, og blinde eller sterkt svaksynte har rett til punktskrift etter § 3-5. I § 3-7 kan kommunen gi elever som har bodd kort tid i Norge, hele eller deler av opplæringen i egne grupper, klasser eller skoler. Det forutsetter at eleven har fått vedtak om særskilt språkopplæring, og at eleven eller foreldrene samtykker. Samtykke kreves ikke når et eget tilbud er nødvendig for å gi nyankomne et forsvarlig tilbud og svært mange fordrevne kommer fra Ukraina. Paragrafene § 3-1 om bokmål og nynorsk og § 19-8 om særskilt språkopplæring for voksne viser hit.

Eksempel: En elev med et annet morsmål enn norsk får vedtak om særskilt språkopplæring. Eleven får ekstra norskundervisning, og kommunen kan legge morsmålsundervisningen til en annen skole. Senere vurderer kommunen om eleven kan følge vanlig opplæring uten støtten.