§ 13. Ektefellers og samboeres odelsprioritet ved samodling

§ 13 regulerer prioriteten mellom barna når ektefeller eller samboere har odlet jord sammen, jf. § 15. Har de felles barn, går disse foran eventuelle særkullsbarn (barn den ene eller begge har fra tidligere forhold); mellom særkullsbarna gjelder for øvrig den vanlige rekkefølgen etter § 12. Ved skifte av felleseiet mellom ektefellene får den av dem som jorda blir tildelt, prioritet foran den andre. Har ingen av dem felles barn, men begge har særkullsbarn hver, får barna til den som overtar jorda bedre odelsrett enn barna til den andre. Har denne ektefellen og etterkommerne hans eller hennes eid jorda i tjue år, faller odelsretten i den andre linjen bort. De samme reglene om skifte gjelder tilsvarende når samboere som har odlet jord sammen etter § 15 fjerde stykke, deler opp eierskapet.

Tenk deg at et par har odlet en gård sammen og har felles barn, mens den ene også har et barn fra et tidligere forhold. Ved en oppløsning av felleseiet vil fellesbarna stå bedre stilt enn særkullsbarnet, fordi loven her prioriterer barn som begge i paret er foreldre til.

§ 13 henger tett sammen med § 12, som er hovedregelen om at eldre søsken går foran yngre, og med § 14, som setter grenser for hvor mange eiendommer én linje kan ha førerett til. Selve grunnlaget for at ektefeller og samboere kan samodle jord, følger av § 15, som blant annet definerer hvilken jord som regnes som felles i denne sammenhengen. § 14 og § 15 viser tilbake til reglene her, noe som understreker at prioritetsspørsmålet for ektefeller og samboere er tett vevd sammen med reglene om flere eiendommer og om selve samodlingsvilkårene.