§ 35. Nasjonalparker

§ 35 definerer hva som kan vernes som nasjonalpark: større naturområder med økosystemer eller landskap som enten er særegne eller representative for norsk natur, og som ikke er tyngre inngrepspreget. Innenfor en nasjonalpark skal det ikke skje varig påvirkning av naturmiljøet eller kulturminnene, med mindre en slik påvirkning faktisk er nødvendig for å oppnå selve verneformålet.

Forskriften for den enkelte nasjonalpark skal verne landskapet - planter, dyr, geologiske forekomster og kulturminner - mot utbygging, forurensning og annen aktivitet som truer formålet med vernet, og samtidig sikre at besøkende kan oppleve naturen uforstyrret. Ferdsel til fots er som hovedregel tillatt i tråd med friluftslovens regler, og kan bare begrenses eller forbys i avgrensede deler av parken, og bare når det er nødvendig for å ta vare på planter, dyr, kulturminner eller geologiske forekomster. Samtidig med selve vernevedtaket skal det legges frem et utkast til forvaltningsplan, og trengs det også skjøtsel, skal skjøtselsplanen bygges inn i forvaltningsplanen.

Nasjonalpark er én av flere vernekategorier i kapittelet om områdevern, ved siden av landskapsvernområder, naturreservater, biotopvernområder og marine verneområder, og alle skal bidra til målene for områdevern. Det enkelte vernevedtak treffes ved forskrift etter samme fremgangsmåte som gjelder for verneområder generelt, og saksbehandlingen skal legge til rette for samarbeid med grunneiere, rettighetshavere og lokalbefolkningen. Brudd på en nasjonalparkforskrift kan medføre overtredelsesgebyr.