§ 37. Naturreservater

§ 37 er hjemmelen for den strengeste vernekategorien i loven. Som naturreservat kan det vernes områder med truet, sjelden eller sårbar natur, områder som representerer en bestemt naturtype, som har særlig betydning for biologisk mangfold på annen måte, som rommer en spesiell geologisk forekomst, eller som har særskilt naturvitenskapelig verdi. Også områder som ikke ennå har disse verdiene, men som kan få dem gjennom fri utvikling eller aktive tiltak for å gjenopprette naturen, kan vernes som naturreservat.

I et naturreservat er det forbudt å gjøre noe som forringer de verdiene som ligger til grunn for vernet, og reservatet kan totalfredes mot all virksomhet, tiltak og ferdsel. Forskriften kan også inneholde bestemmelser om vern av kulturminner i reservatet. Krever vernet aktive tiltak for å gjenopprette naturverdiene, eller er bruk en forutsetning for å nå verneformålet, skal det legges frem et utkast til skjøtselsplan samtidig med selve vernevedtaket. En slik plan kan omfatte avtaler om bruk av arealer og driftsformer, og kan gi private som bidrar til skjøtselen, økonomisk godtgjørelse.

Naturreservat er den strengeste av vernekategoriene i kapittelet om områdevern, og skiller seg fra landskapsvernområder ved at også totalfredning er mulig. Skjøtselsplikten i fjerde ledd er dessuten gjort gjeldende for biotopvernområder, som er en annen og mer avgrenset vernekategori rettet mot enkeltarter. Reservatvern fastsettes ved forskrift etter samme saksbehandlingsregler som annet områdevern, med høring av forslaget før det vedtas, og brudd på en reservatforskrift kan medføre overtredelsesgebyr.