§ 52. Stadfestelseskjennelsen og anke

Paragrafen regulerer selve avgjørelsen om stadfestelse: hvordan den treffes, hva den skal inneholde, og hvem som kan angripe den.

Retten avgjør ved kjennelse (en skriftlig rettsavgjørelse), som bør komme innen en uke etter stadfestelsesmøtet. Faller pant helt eller delvis bort som følge av akkorden, må kjennelsen si nøyaktig hvor langt bortfallet går. Bakgrunnen er § 31: pant utenfor pantets antatte verdi faller bort ved tvangsakkord, og gjeldsnemnda verdsetter pantet. En panthaver som er uenig, kan bringe verdsettelsen inn for retten og be om skiftetakst. Han betaler selv kostnaden hvis nemndas verdi står seg eller endres med mindre enn ti prosent.

Skyldneren og hver fordringshaver som akkorden vil binde, kan anke en kjennelse som stadfester akkorden. Skyldneren blir stående under gjeldsnemndas tilsyn til kjennelsen er rettskraftig, det vil si at den ikke lenger kan angripes ved anke.

Nekter tingretten eller ankeinstansen stadfestelse, må den samtidig ta de avgjørelsene som § 57 nevner. Etter § 57 skal retten innstille (avbryte) gjeldsforhandlingen og åpne konkurs i skyldnerens bo når retten nekter å stadfeste en tvangsakkord. Avgjørelsen treffes ved kjennelse, og skyldneren innkalles til rettsmøte først.

Grunnene til å nekte står i §§ 48 til 50. Melding til fordringshaverne og kunngjøring skjer etter § 53 når retten har stadfestet. Tilsyn kan besluttes etter § 51 eller § 54. Hvem akkorden binder, står i § 55. Tidspunktet for gjeldsforhandlingens avslutning omtales i § 58, og § 153 har regler om frister for rettsmidler.

Eksempel: En fordringshaver som blir bundet av akkorden, mener at stadfestelsen er feil. Han kan anke kjennelsen. Skyldneren står under nemndas tilsyn til kjennelsen er rettskraftig.