§ 48. Når retten må nekte å stadfeste en tvangsakkord

Paragrafen sier når retten må nekte å stadfeste (godkjenne) en tvangsakkord. Nekt er obligatorisk i fire situasjoner. Vurderingen er ikke skjønnsmessig i disse tilfellene: er vilkåret oppfylt, kan ikke retten godkjenne akkorden.

Den første gjelder feil i fremgangsmåten. Retten må nekte hvis reglene for gjeldsforhandlingen ikke er fulgt og feilen sannsynligvis har hatt avgjørende betydning for at akkorden ble vedtatt. Den andre gjelder tallene: tilbudet ligger under minstedividenden, eller flertallet er for lite. Som hovedregel må en alminnelig tvangsakkord gi minst 25 prosent av de alminnelige fordringshavernes tilgodehavender (§ 30), og flertallskravene står i § 43.

Den tredje gjelder likebehandling. Akkorden må gi lik rett til alle alminnelige fordringshavere den binder, med mindre noen har samtykket i å stå tilbake. Den fjerde gjelder forhold som § 50 nevner: at en fordringshaver er begunstiget, og at akkorden går på tvers av fordringshavernes «felles interesser». Blir slike forhold først kjent etter avstemningen, og kan de ha påvirket utfallet, må retten nekte.

Paragrafen er den strengere parallellen til §§ 49 og 50, der retten bare kan nekte. Etter § 49 gjelder det blant annet at skyldneren vegrer seg for å gi opplysninger, og etter § 50 må en fordringshaver eller nemnda begjære det. Tvister om stemmerett avgjøres i forbindelse med stadfestelsen (§ 47). Stadfestelsen avgjøres ved kjennelse, som bør komme innen en uke etter møtet (§ 52). Retten holder møtet etter § 46, på grunnlag av redegjørelsen i § 45.

Eksempel: Et forslag tilbyr mindre enn minstedividenden og har ikke fått noe unntak. Da må retten nekte stadfestelse, uansett hvor mange fordringshavere som stemte for.