§ 2-1. Kommunalt og fylkeskommunalt selvstyre

Paragrafen sier hva en kommune og en fylkeskommune er i rettslig forstand. Landet er delt opp i slike enheter, og hver av dem har en egen folkevalgt ledelse. Hver enhet er dessuten et eget rettssubjekt (en selvstendig part som selv kan ha rettigheter og plikter).

Selvstyret er ikke grenseløst. Kommuner og fylkeskommuner utøver det innenfor nasjonale rammer. Det viktigste rettslige poenget er kravet til hjemmel: skal selvstyret begrenses, må det finnes et grunnlag i lov. Et pålegg eller en instruks fra staten som ikke bygger på en lov, holder dermed ikke som begrensning.

Eksempel: en kommune vil selv avgjøre hvordan den organiserer en egen tjeneste. Staten kan bare stille krav til dette hvis det finnes lovhjemmel. Uten en slik hjemmel er valget kommunens eget.

Paragrafen er lovens grunnregel og ligger tett opp til formålsbestemmelsen. Loven skal ifølge § 1-1 fremme selvstyret og sette nødvendige rammer for det. Virkeområdet i § 1-2 er kommuners og fylkeskommuners virksomhet. Neste paragraf, § 2-2, utdyper hvordan staten bør forholde seg til selvstyret: begrensningene bør ikke gå lenger enn det som trengs for å nå nasjonale mål.

Senere paragrafer viser hvordan selvstyret ser ut i praksis. Etter § 3-1 hører hver kommune til et fylke, og hvert fylke utenom Oslo utgjør en fylkeskommune. Etter § 3-2 vedtar kommunestyret selv kommunevåpen og kommuneflagg, og fylkestinget vedtar sine egne. I § 4-1 pålegges kommuner og fylkeskommuner å informere aktivt om virksomheten sin.