§ 14-22. Motregning mot kommuner og fylkeskommuner

Motregning betyr at man gjør opp en gjeld ved å trekke fra et krav man selv har mot den andre parten. Paragrafen setter to grenser for dette når en kommune eller fylkeskommune er den ene parten, og slår fast at brudd på grensene ikke har noen gyldighet.

Den første grensen gjelder den som skylder kommunen skatt, avgift eller gebyr. Vedkommende kan ikke på egen hånd trekke fra et beløp han eller hun mener å ha til gode hos kommunen. Kommunen må først si ja. Eksempel: En innbygger skylder et gebyr og mener samtidig at kommunen skylder henne penger. Hun kan ikke bare betale mindre. Kommunen må godta oppgjøret på forhånd.

Den andre grensen gjelder banker. En bank som har et krav mot kommunen, kan ikke dekke det ved å ta av pengene kommunen har stående i banken, med mindre kommunen samtykker. Kommuner og fylkeskommuner kan likevel avtale konsernkonto med felles likviditetsdisponering, det vil si en ordning der flere enheter styrer kontantene sine samlet. Et oppgjør som bryter med en av de to grensene, er ikke gyldig.

Paragrafen står blant flere regler som begrenser hva en kommune kan gjøre med krav og eiendeler. Etter § 14-20 kan kommunen ikke pantsette eiendelene sine for andres forpliktelser, og etter § 14-21 kan den ikke overdra krav på skatter og avgifter til andre. Begge reglene følger samme mønster som denne paragrafen: det som gjøres i strid med forbudet, er ikke gyldig. § 14-19 setter grenser for garantier og kausjon for virksomhet andre driver, og § 14-17 og § 14-18 handler om videre utlån og avdrag på lån.

Gebyrer nevnes også i kapitlet etter. § 15-1 gjelder beregning av selvkost når lov eller forskrift sier at gebyrene ikke skal overstige kostnadene ved å yte tjenesten. § 16-1 og § 16-2 handler om rapportering til staten.