§ 15-1. Beregning av selvkost for kommunale gebyrer

Paragrafen sier hvordan selvkost regnes ut. Selvkost er kostnaden ved å levere en tjeneste. Reglene kommer bare til anvendelse når en annen lov eller en forskrift bestemmer at et kommunalt eller fylkeskommunalt gebyr ikke kan være høyere enn kostnaden ved tjenesten. Paragrafen gir altså ikke selv noe tak på gebyrene, men den sier hvordan taket skal måles.

Utgangspunktet er at samlet selvkost tilsvarer merkostnaden ved å yte tjenesten. Kommunen skal med andre ord regne med kostnader som følger av tjenesten, ikke med utgifter som ville oppstått uansett.

Tredje ledd angir tre prinsipper. For det første skal kostnadene bygge på gjennomførte transaksjoner og anskaffelseskost, altså hva ting faktisk har kostet. For det andre skal investeringskostnadene regnes ut fra avskrivningene på investeringene, det vil si den årlige verdireduksjonen, pluss beregnede rentekostnader. For det tredje skal investeringskostnadene fordeles over tiden investeringene forventes å være i bruk. Dermed dekkes en stor investering inn over mange år av dem som bruker tjenesten, ikke av dem som bruker den det første året.

Departementet kan gi nærmere regler om beregningen i forskrift og gjøre unntak fra tredje ledd. Detaljene i regnestykket kan derfor ligge i forskrift.

Paragrafen står i kapittel 15, etter kapitlet om økonomiforvaltning. Nabobestemmelsene i kapittel 14 gjelder andre sider av kommunens økonomi. § 14-22 nevner gebyr i en annen sammenheng: den som skylder kommunen gebyr, kan ikke gjøre opp ved motregning uten samtykke. I kapittel 16 følger reglene om rapportering til staten, i § 16-1 og § 16-2.

Eksempel: Forskrift bestemmer at et gebyr ikke kan overstige kostnaden ved en tjeneste. Kommunen har bygd et anlegg for tjenesten. Anleggskostnaden går da inn i gebyrgrunnlaget som årlige avskrivninger og renter over den tiden anlegget forventes å være i bruk.