§ 14-18. Avdrag på lån i kommuner og fylkeskommuner

Paragrafen krever at kommunen eller fylkeskommunen betaler ned visse lån hvert år, og den setter et gulv for hvor mye. Kravet gjelder lån til egne investeringer etter § 14-15 og lån til tilskudd til andres investeringer etter § 14-16. Minstebeløpet knyttes til avskrivningene i regnskapsåret. Avskrivninger er den årlige verdireduksjonen på anleggene kommunen eier. Beløpet justeres etter hvor stor lånegjelden er sammenlignet med anleggsmidler som kan skrives av. Begge størrelsene hentes fra bokført verdi ved starten av regnskapsåret.

I praksis regner kommunen ut et minsteavdrag hvert år ved å se på to ting: hvor mye anleggene har tapt i verdi, og hvordan gjelden står i forhold til anleggenes verdi. Departementet kan gi forskrift om utregningen og om unntak, så detaljene kan ligge utenfor loven. Kravet gjelder også lån som er tatt opp med hjemmel i en annen lov.

Kirkebygg har en særregel. Lån til investeringer i kirkebygg etter trossamfunnsloven § 14 kan få lengre nedbetalingstid, lik investeringens regnskapsmessige levetid, når den er klart lengre enn levetiden til kommunens egne anleggsmidler. Trossamfunnsloven § 14 sier at kommunen kan ta opp lån til slike investeringer.

Videreutlån har også en regel her. Bruker kommunen innbetalte avdrag fra videreutlån til å betale avdrag på egne lån av de to typene over, skal dette ikke senke minsteavdraget. Videreutlån og bruken av avdragene er regulert i § 14-17. Låneformålene ellers står i § 14-14, som også tillater refinansiering av eksisterende lån. Paragrafen om balanse i økonomiplanen og årsbudsjettet, § 14-10, viser til denne paragrafen.

Eksempel: En kommune har lånt penger til en ny skole. Hvert år må avdraget minst tilsvare avskrivningene, justert for forholdet mellom lånegjelden og anleggsmidlene. Kommunen kan ikke velge å la lånet stå urørt.