§ 9-11. Klage på tvang og makt overfor personer med utviklingshemning

§ 9-11 gir bruker eller pasient, verge og pårørende rett til å klage på tiltak om tvang og makt etter § 9-5. Beslutninger om enkle skadeavvergende tiltak i akutte situasjoner, jf. § 9-5 tredje ledd bokstav a, kan klages inn for statsforvalteren, som da skal undersøke hele saken på nytt. Mer inngripende vedtak, som allerede er kontrollert av statsforvalteren etter § 9-8, kan i stedet klages videre til barneverns- og helsenemnda, som på samme måte skal gå gjennom hele saken. Nektes godkjenning av statsforvalteren, men kommunen fortsatt vil gjennomføre tiltaket, går saken samme vei til nemnda. Klagefristen er tre uker fra vedtaket eller meldingen om beslutningen kom frem til den som har klagerett.

I praksis fungerer § 9-11 som en trygghet for at tvangsbruk overfor personer med utviklingshemning ikke bare avgjøres av kommunen selv. Har for eksempel en tjenesteyter besluttet et skadeavvergende tiltak i en nødssituasjon, kan pårørende eller vergen bringe avgjørelsen inn for statsforvalteren og få den overprøvd fullt ut, ikke bare sjekket for formelle feil. Klagesaken forberedes av statsforvalteren etter reglene om saksforberedelse i klagesaker i forvaltningsloven § 33, som blant annet krever at statsforvalteren undersøker det klagen gir grunn til og redegjør for hva vedtaket bygger på før saken eventuelt går videre til nemnda.

Bestemmelsen henger tett sammen med § 9-7 om kommunens saksbehandling, som pålegger tjenesteyteren å nedtegne beslutningen og opplyse om klageadgangen etter § 9-11 første ledd, og med § 9-8 om statsforvalterens overprøving av de mest inngripende tiltakene. Behandlingen i nemnda skjer etter mange av de samme reglene som gjelder for barnevernssaker, blant annet barnevernsloven § 14-16 om forhandlingsmøte, barnevernsloven § 14-1 om nemndas saklige og stedlige virkeområde, og barnevernsloven § 14-7 om at partene skal ha advokat. Vedtak fra nemnda kan siden bringes videre til tingretten etter § 9-12.