§ 9-5. Vilkårene for å bruke tvang og makt

§ 9-5 er selve kjernebestemmelsen om når tvang og makt lovlig kan brukes overfor personer med psykisk utviklingshemning. Det stilles tre kumulative krav. For det første er tvang og makt en siste utvei: mildere alternativer skal være utprøvd først, og bare i særlige tilfeller — med egen begrunnelse — kan dette kravet fravikes. For det andre må selve bruken være faglig og etisk forsvarlig. Her skal man legge stor vekt på hvor belastende tiltaket er nettopp for denne personen, og tiltaket kan ikke gå lenger enn formålet krever, og det må stå i et rimelig forhold til det man ønsker å oppnå. Til sist er terskelen at tvang eller makt bare er tillatt når formålet er å hindre eller begrense en vesentlig skade — ikke av andre grunner. Loven nevner tre typer situasjoner der tvang eller makt kan komme på tale: akutte nødssituasjoner der noe skjer her og nå, gjentatte nødssituasjoner som gjør det nødvendig med et planlagt tiltak i forkant, og tiltak knyttet til å dekke grunnleggende behov, for eksempel mat eller hygiene, herunder opplæring og trening.

§ 9-5 er den bestemmelsen resten av kapittel 9 bygger videre på. Kravet til forebygging i § 9-4 viser direkte til vilkårene her, og de særlige begrensningene for enkelte tiltak i § 9-6 gjelder i tillegg til, og ikke i stedet for, kravene i § 9-5. Saksbehandlingen når et tvangstiltak besluttes, følger av § 9-7, som skiller mellom hvem som kan treffe beslutningen avhengig av hvilken kategori i § 9-5 tredje ledd tiltaket hører under. Statsforvalterens overprøving i § 9-8 og kravene til gjennomføring og evaluering i § 9-9 gjelder bare for de mer inngripende kategoriene, mens klageadgangen i § 9-11 gjelder alle typer beslutninger etter paragrafen her. Bestemmelsen er dessuten en referanse for det statlige tilsynet med kommunen, jf. § 12-3.

Et eksempel: en bruker griper plutselig fatt i en brannvarm kjele på kjøkkenet. Tjenesteyteren holder brukerens hånd unna kjelen der og da — det er et akutt skadeavvergende tiltak, og fordi situasjonen oppstår brått, kan den forsvares selv om ingen mildere løsning rakk å bli prøvd først. Skjer dette gjentatte ganger med samme bruker, kan det i stedet bli aktuelt med et planlagt tiltak som er forberedt og vurdert på forhånd — men da gjelder de strengere kravene til forsvarlighet og forholdsmessighet fullt ut.