§ 9-12. Overprøving av tvangsvedtak i tingretten

§ 9-12 åpner for å bringe en klagesak om tvang og makt videre til tingretten, etter at barneverns- og helsenemnda har avgjort klagen i medhold av § 9-11 andre ledd. Saken behandles etter de samme reglene som andre overprøvinger av tvangsvedtak, i tvisteloven kapittel 36. Har nemnda nektet å godkjenne kommunens vedtak, er det ikke adgang til å gå videre til domstolen. Den som er utsatt for tvangstiltaket, kan reise sak selv dersom vedkommende forstår hva saken dreier seg om; ellers kan pårørende eller verge gjøre det på hans eller hennes vegne. Er det et barn det gjelder, følger søksmålsretten av regler i en annen lov. Fristen for å gå til sak er to måneder fra vedkommende fikk melding om vedtaket.

I praksis betyr dette at en person med utviklingshemning som er underlagt et tvangsvedtak, og som selv klarer å sette seg inn i hva saken gjelder, kan velge å gå til retten på egen hånd, uten å måtte støtte seg på verge eller pårørende. Har vedkommende ikke slik forståelsesevne, ivaretas rettssikkerheten ved at pårørende eller verge kan reise saken i stedet. Fristen på to måneder gjør at nemndas vedtak ikke kan angripes ubegrenset lenge; blir ikke søksmål reist innen fristen, blir vedtaket stående.

§ 9-12 er siste ledd i klagekjeden som starter med § 9-11: enkle skadeavvergende tiltak kan først klages til statsforvalteren, mens mer inngripende vedtak går til barneverns- og helsenemnda, og det er nemndas avgjørelse i disse sakene som eventuelt kan bringes videre hit, til tingretten. Reglene bygger også på vilkårene for tvang i § 9-6 om mekaniske tvangsmidler, saksbehandlingsreglene i § 9-7 og statsforvalterens overprøving i § 9-8.