§ 9-7. Kommunens saksbehandling ved tvangsvedtak
- § 9-7 regulerer hvem som kan beslutte tvangsbruk, og hva et vedtak skal inneholde.
- Akutte tiltak kan besluttes av den daglig ansvarlige eller tjenesteyteren selv, men skal nedtegnes straks.
- Planlagte tiltak krever et skriftlig vedtak fra overordnet faglig ansvarlig, med bistand fra spesialisthelsetjenesten.
- Vedtak om de mest inngripende tiltakene må godkjennes av statsforvalteren før de kan iverksettes.
§ 9-7. Kommunens saksbehandling
- brukerens eller pasientens navn og tid og sted for vedtaket,
- beskrivelse av brukerens eller pasientens situasjon og en faglig vurdering av denne,
- beskrivelse av de tiltakene som skal settes i verk og den faglige begrunnelsen for disse,
- fastsettelse av tidsramme for tiltakene,
- bekreftelse på at vilkårene i kapitlet er oppfylt, herunder begrunnelse etter § 9-5 første ledd annet punktum,
- opplysning om hvilken holdning brukeren eller pasienten og dennes representant har til tiltaket,
- angivelse av faglig ansvarlig for gjennomføringen av tiltaket,
- opplysning om statsforvalterens overprøvingsmyndighet og adgang til å uttale seg i saker som skal overprøves etter § 9-8, og
- opplysning om tilsynsmyndighet.
§ 9-7 regulerer hvordan kommunen skal gå frem når den beslutter å bruke tvang eller makt. Reglene er ulike avhengig av hvor inngripende tiltaket er. Ved akutte skadeavvergende tiltak i en nødssituasjon er det den daglig ansvarlige for tjenesten — eller tjenesteyteren selv, hvis det ikke er tid til annet — som avgjør saken der og da, men avgjørelsen skal skrives ned umiddelbart etterpå og meldes videre til blant annet faglig ansvarlig, statsforvalteren, verge og pårørende, med informasjon om klagemuligheten. For planlagte tiltak, enten det gjelder gjentatte nødssituasjoner eller grunnleggende behov, er det i stedet den overordnede faglig ansvarlige som treffer vedtaket, som kan vare i opptil tolv måneder om gangen, og spesialisthelsetjenesten skal bistå i utformingen. Et slikt vedtak må være skriftlig og opplyse om en rekke forhold — blant annet hvem vedtaket gjelder, hvilken faglig vurdering som ligger bak, hvilke tiltak som skal settes i verk, og hvilken tidsramme som gjelder. Vedtaket skal deretter sendes til statsforvalteren for godkjenning, og verge og pårørende får en ukes frist til å uttale seg før det kan settes i verk.
Saksbehandlingen i § 9-7 er tett vevd sammen med kontrollmekanismene ellers i kapitlet. Vedtak om de mer inngripende tiltakene skal alltid overprøves av statsforvalteren etter § 9-8, som skal vurdere alle sider av saken, ikke bare formalitetene. Er brukeren, pasienten, verge eller pårørende uenige i utfallet, kan de gå videre med en klage etter § 9-11 — enten til statsforvalteren eller til barneverns- og helsenemnda, avhengig av hvilken kategori tiltaket faller inn under. Reglene i § 9-7 gjelder for øvrig tilsvarende når spesialisthelsetjenesten selv fatter vedtak i sin bistand til kommunen, jf. § 9-13.
Tenk deg at en tjenesteyter uten forvarsel må gripe inn fysisk for å hindre at en bruker skader seg selv akutt. Fordi det ikke er tid til å innhente godkjenning på forhånd, kan tjenesteyteren handle med det samme, men må straks etterpå skrive ned hva som skjedde og sørge for at statsforvalteren, verge og pårørende blir varslet. Skal det derimot brukes et mer langvarig og planlagt tiltak overfor samme bruker, må lederen med det overordnede faglige ansvaret først utarbeide et skriftlig vedtak og sende det til statsforvalteren for godkjenning før noe kan settes i verk.