§ 2-6. Livsforsikringsreglene og pensjonskasser

Forsikringsvirksomhetsloven·LOV-2005-06-10-44

Kort oppsummert

Pensjonskasser med livsforsikringsordninger følger i hovedsak reglene i kapittel 3.
Kasser uten forsikringselement følger bare et utvalg enkeltparagrafer så langt de passer.
Særskilte investeringsporteføljer krever egen avtale om sammensetning og endringsadgang.
Kongen kan gi utfyllende forskrifter om pensjonskassers virksomhet.

Lovteksten ordrett

§ 2-6. Alminnelige regler for virksomheten

Bestemmelsene om livsforsikring i kapittel 3 med tilhørende forskrifter gjelder tilsvarende for pensjonskasser med tillatelse til å overta kollektive pensjonsordninger som regnes som livsforsikring, med mindre annet er fastsatt i eller i medhold av lov.

For pensjonskasser med tillatelse til å overta kollektive pensjonsordninger uten forsikringselement gjelder bestemmelsene i §§ 3-3, 3-11 til 3-13, 3-19, 3-20, 3-23 og 3-24 tilsvarende så langt de passer.

Skal midler i en pensjonskasse forvaltes som egen investeringsportefølje, skal avtalen fastsette hvordan porteføljen skal være sammensatt, regler om adgang til å endre porteføljen og andre vilkår som er påkrevd.

Kongen kan gi nærmere regler om pensjonskassers virksomhet, herunder regler til gjennomføring og avgrensning av bestemmelsene i paragrafen her.

Kilde: Lovdata — Forsikringsvirksomhetsloven § 2-6

Hva betyr dette?

§ 2-6 er bindeleddet mellom pensjonskassereglene i kapittel 2 og livsforsikringsreglene i kapittel 3. Driver en pensjonskasse pensjonsordninger som regnskapsmessig behandles som livsforsikring, skal kassen som hovedregel følge kapittel 3 med forskrifter, omtrent som om den var et livsforsikringsforetak. Har kassen i stedet bare ordninger uten forsikringselement, gjelder ikke hele kapittel 3, men et utvalg enkeltparagrafer - blant annet reglene om pristariffer og om hvordan forvaltningskapitalen deles inn - så langt de passer for denne typen ordninger. Forvaltes midler i kassen som en egen investeringsportefølje, må avtalen si noe om sammensetningen av porteføljen, adgangen til å endre den, og andre vilkår som trengs. Kongen kan gi flere regler om dette i forskrift.

I praksis betyr henvisningen til § 3-3 at også pensjonskasser med rene innskuddsordninger må ha faste pristariffer som viser hva de tar betalt for risiko, forvaltning og administrasjon. Henvisningen til § 3-11 pålegger kassen å dele forvaltningskapitalen sin i tre atskilte deler - en kollektivportefølje, en investeringsvalgportefølje og en selskapsportefølje - slik at midler til ulike typer forpliktelser ikke blandes sammen. Etter § 3-13 skal avkastningen på kollektivporteføljen hvert år fordeles mellom kontraktene etter størrelsen på den enkeltes forsikringskapital, mens avkastning på en investeringsvalgportefølje går direkte til den kontrakten porteføljen tilhører. For pensjonskasser med investeringsvalg, altså der medlemmene selv bærer avkastningsrisikoen, er avtalen om porteføljens sammensetning derfor sentral for hvor mye risiko det enkelte medlem faktisk tar.

Bestemmelsen er den sentrale broen mellom pensjonskassereglene i kapittel 2 og livsforsikringsreglene i kapittel 3. Den utfyller § 2-1 om hva en pensjonsordning er, og henger sammen med § 2-3 om organisering av kapitalforvaltningen. Reglene i § 3-19 om bufferfond, § 3-20 om premie- og innskuddsfond, § 3-23 om pensjonsoversikt og § 3-24 om livsforsikring i krig er andre eksempler på kapittel 3-regler som kan bli relevante for pensjonskasser.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i forsikringsvirksomhetsloven →