§ 3-19. Bufferfond i livsforsikring

Bufferfond er en sikkerhetsmargin foretaket kan bygge opp ut over det lovpålagte minstekravet til premiereserve, for kontrakter der pensjonsytelsen er fastsatt i kontrakten. I gode år kan selskapet sette av hele eller deler av avkastningsoverskuddet på den enkelte kontrakt til dette fondet i stedet for å utbetale det som overskudd med en gang. Det samme gjelder kontrakter i særskilt investeringsportefølje som skal sikre alders-, uføre- og etterlatteytelser etter foretakspensjonsloven § 11-1, som regulerer ordninger hvor foretaket har avtalt med institusjonen at midler tilsvarende premiereserven forvaltes som egen investeringsportefølje, og der styringsgruppen skal få uttale seg før avtale inngås eller endres. Finanstilsynet kan også pålegge foretaket å sette av overskudd til bufferfond når soliditetshensyn krever det. Bufferfondet skal fordeles på hver enkelt kontrakt, og selskapet fastsetter selv, som en prosentandel av premiereserven, hvor mye som avsettes - ut fra hvor stor risiko selskapet har tatt på seg for avkastningen. Kongen kan gi forskrift om avsetningene, blant annet om adgang til å bruke ulike satser for ulike grupper av kontrakter.

I praksis fungerer bufferfondet som en støtpute mot svingninger i finansmarkedene. Går avkastningen på en kontrakt et år dårligere enn det som trengs for å dekke den årlige økningen i premiereserven etter beregningsgrunnlaget, kan foretaket bruke av bufferfondet knyttet til akkurat den kontrakten for å dekke differansen, i stedet for å belaste selskapets egenkapital. Har en kontrakt bygget opp bufferfond over flere gode år, kan disse midlene senere komme kunden til gode igjen ved at de tilføres kontrakten som overskudd et senere år. Er avkastningen på investeringsporteføljen etter foretakspensjonsloven § 11-1 lavere enn forutsatt, plikter institusjonen straks å kreve differansen dekket av premiefondet eller av tilskudd fra foretaket, slik at ytelsene til de forsikrede likevel blir sikret.

§ 3-13, som paragrafen bygger på, fastsetter selve fordelingen av avkastning i kollektivporteføljen og sier at det som gjenstår etter reduksjon for bufferfondsavsetning etter § 3-19, tilordnes kontrakten som overskudd. Rekker verken avkastningen eller bufferfondet til å dekke kravet til premiereserveøkning, kan foretaket i stedet bruke betinget egenkapitalbidrag etter § 3-19a - en ordning som ligger et hakk lenger ut i sikkerhetskjeden enn bufferfondet. § 3-20 utvider bufferfondstankegangen til også å gjelde premiefond, innskuddsfond og lignende fond, i den grad disse skal tilføres avkastning. Både § 3-16 og § 3-17 regulerer for øvrig hvordan overskudd for henholdsvis kontraktfastsatte forpliktelser og investeringsvalgkontrakter fordeles etter at eventuelt negativt risikoresultat er trukket fra, mens § 3-18 gir en generell regel om hvilket regelverk overskuddet skal følge når ikke andre bestemmelser passer.