§ 3-3. Pristariffer i livsforsikring

Paragrafen pålegger forsikringsforetaket å ha pristariffer for alle produkter og produktkombinasjoner det tilbyr, altså faste, forhåndsfastsatte satser som viser hva foretaket tar seg betalt for å overta ulike typer risiko og yte ulike tjenester. Tariffene skal deles opp i klare komponenter: pris for å dekke risiko knyttet til person (som dødelighet og uførhet), pris for forvaltning av midlene knyttet til kontraktene, herunder foretakets egen risiko for avkastningen, eventuelt pris for forvaltning av særskilte investeringsporteføljer med investeringsvalg og vederlag for avkastningsgaranti, og til sist pris for administrative tjenester. Foretaket kan i tillegg kreve et gebyr når forsikringen starter, og et gebyr dersom forsikringstakeren avslutter forholdet før tiden - men utover dette kan det ikke legges på noe ekstra oppå premien som følger av tariffene. For fripoliser, pensjonsbevis og pensjonskapitalbevis som forvaltes med investeringsvalg kan foretaket kreve et årlig vederlag for administrative tjenester etter egen tariff, mens fortsettelsesforsikringer skal ha samme personrisiko- og forvaltningspris som den opprinnelige fripolisen eller pensjonsbeviset de bygger på. Ved selve utformingen av tariffene skal foretaket sørge for at premien står i et rimelig forhold til risikoen og tjenestene, at den er tilstrekkelig til å sikre at forpliktelsene blir oppfylt, og at det ikke skjer urimelig forskjellsbehandling mellom produkter, produktkombinasjoner eller kundegrupper.

I praksis betyr oppdelingen i § 3-3 at kunden - i hvert fall i teorien - kan se hva av premien som går til å dekke risiko for uførhet eller død, hva som går til forvaltning av sparepengene, og hva som er ren administrasjon. Kontraktsgebyret ved oppstart og avbruddsgebyret ved tidlig avslutning er eksempler på engangskostnader utenom den løpende premien, og størrelsen på disse kan Kongen regulere i forskrift. Har en kunde en fripolise med investeringsvalg som ligger og forvaltes over tid uten at det betales ny premie, er det denne paragrafen som gir foretaket hjemmel til likevel å ta et årlig gebyr for den administrative jobben med å følge opp fripolisen.

Pristariffene som fastsettes etter § 3-3 ligger til grunn for flere andre bestemmelser i kapitlet. § 3-4 regulerer i hvilken grad kjønn kan brukes som faktor når risikodelen av tariffen fastsettes, mens § 3-5 stiller krav til varslingsfrist når foretaket vil endre tariffene. § 3-6 bygger direkte videre på tariffene ved å kreve at premien for den enkelte kontrakt skal beregnes ut fra de til enhver tid gjeldende tariffene. § 3-7 pålegger foretaket å melde fastsatte og endrede tariffer til Finanstilsynet, som fører kontroll med at de er betryggende. Også premiereserveberegningen i § 3-9 henter «nettopremien» fra premien beregnet etter § 3-6, med fradrag nettopp for prisen på administrative tjenester og forvaltning som er fastsatt i tariffene etter § 3-3.