§ 2-4. Pensjonskassen, arbeidsgiver og regelverket

§ 2-4 regulerer forholdet mellom pensjonskassen og arbeidsgiveren som har opprettet pensjonsordningen. Regelverket for selve pensjonsordningen fastsettes i en avtale mellom disse to partene. Som arbeidsgiver regner loven her ikke bare den enkelte bedriften, men også et morselskap i et konsern, en kommune, en forening, og det styrende organet i en foreningspensjonsordning. Bestemmelsene om kollektive pensjonsordninger i forsikringsavtaleloven gjelder tilsvarende så langt de passer, og et utkast til regelverket skal legges frem for pensjonskassens aktuar til uttalelse før avtalen inngås endelig. Til sist gir paragrafen arbeidsgiveren, eller andre med pensjonsordning i kassen, adgang til å skyte inn ny kapital dersom det er nødvendig for å sikre forsvarlig soliditet og oppfylte minstekrav til grunnkapital.

I praksis innebærer dette at det ikke er pensjonskassen alene, men arbeidsgiveren og kassen sammen, som bestemmer innholdet i pensjonsordningen gjennom regelverksavtalen. Aktuarens uttalelse før avtalen inngås skal fange opp forsikringstekniske svakheter før de blir bindende. Bestemmelsen om kapitaltilskudd er praktisk viktig i perioder med svak avkastning eller økte forpliktelser: da kan arbeidsgiveren, i stedet for å redusere ytelsene, heller styrke pensjonskassens økonomi direkte.

Paragrafen utfyller § 2-1 om hva en pensjonsordning er, og § 2-3 om at pensjonskassens økonomi skal holdes atskilt fra arbeidsgiverens. Etter § 2-11 gjelder store deler av § 2-4 tilsvarende for innskuddspensjonsforetak, med unntak av regelen om kapitaltilskudd fra arbeidsgiver i annet ledd annet punktum.