§ 8-18. Sykepenger fra arbeidsgiveren: vilkår og meldeplikt

Paragrafen setter vilkårene for at arbeidsgiveren skal betale sykepenger til en arbeidstaker. Hovedkravet er opptjeningstid: du må ha vært ansatt hos arbeidsgiveren i minst fire uker. Fravær uten gyldig grunn teller ikke med i de fire ukene. Har du sluttet, men startet opp igjen hos den samme arbeidsgiveren innen to uker, regnes den tidligere ansettelsen med.

Sykepengene kommer heller ikke automatisk fra første sykedag. Du må melde fra til arbeidsgiveren, og retten gjelder tidligst fra den dagen du gjorde det, hvis det var mulig å melde fra. Meldeplikten gjelder også når du har legeerklæring. Skal arbeidsgiveren betale på grunnlag av en legeerklæring (§ 8-7), faller retten bort hvis erklæringen ikke er sendt innen 14 dager etter at arbeidsgiveren kunne kreve den, forutsatt at du hadde mulighet til å sende den. Ellers krever § 8-7 legeerklæring som dokumentasjon, men ikke i arbeidsgiverperioden når du kan bruke egenmelding.

To regler til begrenser retten. Arbeidsgiveren betaler bare for dager du ellers skulle ha hatt lønn. Og retten faller bort når arbeidsforholdet tar slutt, dersom sluttidspunktet var bestemt før du ble arbeidsufør.

Arbeidsgiverens ansvar varer i arbeidsgiverperioden på inntil 16 kalenderdager (§ 8-19). Deretter tar trygden som regel over (§ 8-17). Betaler ikke arbeidsgiveren det han skal, utbetaler trygden sykepengene og krever beløpet tilbake (§ 8-22). Arbeidsgiveren kan forsikre seg mot ansvaret (§ 8-21), og i visse tilfeller kan trygden dekke utgiftene i perioden etter søknad (§ 8-20). Sykepengene utgjør 100 prosent av sykepengegrunnlaget (§ 8-16).

Eksempel: En arbeidstaker har vært ansatt i kortere tid enn opptjeningstiden når hun blir syk. Da har hun ikke rett til sykepenger fra arbeidsgiveren. En annen arbeidstaker har en stilling med fastsatt sluttdato som kom før sykdommen begynte. Hos henne faller retten til sykepenger fra arbeidsgiveren bort når arbeidsforholdet tar slutt.