§ 5-6. Stønad til tannlegehjelp ved sykdom

Paragrafen sier at trygden dekker utgifter til undersøkelse og behandling hos tannlege når det gjelder sykdom. Avgrensningen ligger i ordet sykdom. Stønaden er knyttet til sykdom hos tannlegen, og loven sier ikke at trygden betaler for tannbehandling i alminnelighet.

Stønaden regnes ut etter satser som er fastsatt på forhånd. Departementet gir forskrifter om stønaden, blant annet om tilskott til fellestiltak for tannleger. Lovteksten i denne paragrafen stiller ikke egne vilkår om avtale med det offentlige eller om henvisning fra en annen behandler. Slike krav, hvis de finnes, må derfor ligge i forskriften.

Utgifter til tannlege- og tannpleierhjelp er blant tjenestene som omfattes av egenandelstaket i § 5-3. Medlemskap i trygden er et vilkår etter § 5-2 for at du skal få stønad. Ved siden av tannlegen har tannpleiere en egen paragraf, § 5-6a, der stønaden også ytes etter fastsatte takster.

Kapitlet har tilsvarende paragrafer for andre behandlere. Legehjelp står i § 5-4, private laboratorier og røntgeninstitutter i § 5-5, psykologhjelp i § 5-7, fysioterapi i § 5-8 og kiropraktor i § 5-9. Alle har samme grunnidé: trygden dekker utgifter til undersøkelse og behandling hos den aktuelle yrkesgruppen, men vilkårene varierer fra paragraf til paragraf.

Eksempel: Et medlem har en sykdom som rammer tennene og får undersøkelse og behandling hos tannlege. Trygden gir stønad etter fastsatte satser. Godkjent egenandel teller mot egenandelstaket i § 5-3.