§ 23-2a. Finansskatt på lønn

Finansskatt på lønn rammer arbeidsgivere som har ansatte som utfører finansielle aktiviteter. Skatten regnes som en prosent av det beløpet som skal innrapporteres som lønn etter § 23-2 første ledd, altså det samme grunnlaget som for arbeidsgiveravgiften. Stortinget fastsetter hvor høy skatten er, og hva som regnes som finansielle aktiviteter. Stortinget kan også gi unntak.

Paragrafen låner mye fra reglene om arbeidsgiveravgift. Andre til ellevte ledd og trettende ledd i § 23-2 gjelder tilsvarende så langt de passer. Det betyr at fritakene og reglene om hva som er avgiftspliktige ytelser i stor grad også gjelder her. Eksempler er fritak for selvstendig næringsvirksomhet, refundert lønn, privat pass av barn og lønn i privat hjem, og reglene om naturalytelser og pensjonstilskott. Forskriftshjemmelen om avgiftspliktige ytelser gjelder også.

Tolvte ledd i § 23-2 er ikke med i oppramsingen. Det er leddet der Stortinget fastsetter størrelsen på arbeidsgiveravgiften og kan differensiere den geografisk. For finansskatten har § 23-2a sitt eget tredje ledd, som gir Stortinget myndighet til å fastsette satsen. Satsen for finansskatt er derfor ikke bundet av arbeidsgiveravgiftens satser.

Også § 23-4a og kapittel 24 gjelder tilsvarende så langt de passer. § 23-4a pålegger arbeidsgiveravgift og trygdeavgift for ytelser til personer som er omfattet av norsk trygdelovgivning etter EØS-reglene eller en annen trygdeavtale. Det er altså tydelig at finansskatten følger de samme reglene for hvem som er omfattet. Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring.

Paragrafen hører sammen med andre avgifter i kapittelet. Arbeidsgiveravgiften står i § 23-2, trygdeavgiften i § 23-3, og § 23-4 gir hjemmel for særregler for visse grupper. Produktavgift ved fiske i § 23-5 kan erstatte flere av disse avgiftene. § 23-1 sier at avgiftene og tilskottene i kapittelet skal dekke folketrygdens utgifter.

Eksempel: en arbeidsgiver har ansatte som utfører finansielle aktiviteter.