§ 22-3. Arbeidsgiver som betaler full lønn kan få trygdens ytelse
- Arbeidsgiver som betaler full lønn kan kreve trygdens ytelse utbetalt til seg, men ikke mer enn arbeidstakeren ville fått.
- Arbeidsgiver må også betale feriepenger og kan kreve de feriepengene trygden ville dekket.
- Er trygdens ytelse høyere enn lønnen, går mellomlegget til arbeidstakeren.
- Refusjonskrav dekkes bare tre måneder bakover.
§ 22-3. Utbetaling til arbeidsgiver
Når en arbeidsgiver fortsetter å betale full lønn mens en ansatt har rett til en inntektssikrende ytelse fra trygden, ville arbeidstakeren egentlig fått penger to ganger. Paragrafen løser dette ved at arbeidsgiveren selv kan kreve ytelsen. Det gjelder ytelser som skal erstatte inntekt, altså ytelser fra kapitlene 8, 9 og 14. Arbeidsgiveren kan likevel aldri få mer enn arbeidstakeren selv kunne ha fått.
Beløpet har en øvre grense. Arbeidsgiveren kan ikke få mer enn arbeidstakeren selv kunne fått utbetalt, og loven viser her til § 22-13. Den paragrafen setter frister for å sette fram krav og sier hvor langt bakover i tid en ytelse kan gis. For arbeidsgiverens refusjonskrav (krav om å få pengene tilbake) gis det dekning for inntil tre måneder bakover fra måneden kravet kom inn. Unntaket som tillater tre år bakover i visse tilfeller, gjelder ikke for slike krav. En arbeidsgiver som venter lenge med å kreve pengene, kan derfor tape deler av beløpet.
Paragrafen dekker også reisetilskott. Reisetilskott etter § 8-14 kan gis i stedet for sykepenger når en syk eller skadet person midlertidig ikke kan reise vanlig til og fra jobb. Det skal dekke ekstra transportutgifter, gis tidligst fra 17. dag etter at arbeidsuførheten oppstod, og er begrenset til det sykepengene ville blitt. Har arbeidsgiveren lagt ut for slike utgifter, kan arbeidsgiveren kreve reisetilskottet utbetalt til seg.
Andre ledd gjelder feriepenger. En arbeidsgiver som betaler full lønn i en slik periode, må også betale feriepenger. Til gjengjeld kan arbeidsgiveren kreve de feriepengene arbeidstakeren ville fått fra trygden for samme tid. Tredje ledd beskytter arbeidstakeren: Er trygdens ytelse høyere enn lønnen som ble betalt, får arbeidstakeren mellomlegget selv.
§ 22-3 er et unntak fra § 22-1, som sier at ytelser går til den som har rett til dem. Andre unntak er direkte oppgjør til behandlere (§ 22-2), barnetillegg til Innkrevingsmyndigheten (§ 22-3a) og ytelser til langtidspasienter i institusjon (§ 22-4). Paragrafen er også nevnt i § 22-15 om tilbakekreving etter feilaktig utbetaling og i § 23-2 om arbeidsgiveravgift. Kapittelets regler kan settes til side ved behov etter internasjonale trygdeavtaler, se § 22-1a.
Eksempel: en arbeidsgiver betaler full lønn til en ansatt som har rett til en inntektssikrende ytelse. Arbeidsgiveren krever ytelsen utbetalt til seg, opp til det arbeidstakeren selv ville fått. Hvis ytelsen er høyere enn lønnen, får arbeidstakeren mellomlegget.