§ 22-4. Trygdeytelser til langtidspasienter i institusjon

Paragrafen gjelder langtidspasienter i helseinstitusjon som ikke selv klarer å disponere trygdeytelsen sin. Ytelsen blir da utbetalt til institusjonen, som skal bruke pengene til pasientens beste. Ordningen gjelder bare for trygdemidler opp til 3/4 av grunnbeløpet (beløpet mange ytelser regnes ut fra). Det som kommer over den grensen, faller utenfor.

Vergemålsloven gjelder ikke for pengene institusjonen forvalter, men ordningen har en kontroll. Statsforvalteren skal få kopi av vedtaket om at ytelsen går til institusjonen. Oppretter Statsforvalteren vergemål for pasienten, kan den bestemme at vergen overtar forvaltningen. Står pasienten fra før under vergemål, kreves samtykke fra vergen når pengene hører inn under vergens oppgaver.

Reglene gjelder institusjoner under spesialisthelsetjenesteloven. Departementet skal ved forskrift utvide dem til andre institusjoner der langtidspasienter er innlagt, og kan gjøre unntak for enkelte institusjoner. Departementet gir også forskrifter om hvem som treffer vedtak om hvordan pasientens trygdemidler skal brukes, og om forvaltning og regnskap.

§ 22-6 har en lignende ordning for personer som ikke kan disponere ytelsen selv, for eksempel på grunn av hjerneskade. Der kan ytelsen utbetales til en annen person eller et Nav-kontor, mens § 22-4 er tilpasset institusjonsopphold. Begge er unntak fra hovedideen om at ytelsen går til den som har rett til den. Andre unntak finnes i § 22-3 (arbeidsgiver), § 22-3a (barnetillegg til Innkrevingsmyndigheten) og § 22-3b (barn i fosterhjem). § 22-5 gjelder de samme langtidspasientene og lar institusjonen finansiere felles trivselsordninger med en del av trygdemidlene, opp til 6,25 pst. av grunnbeløpet per pasient i året.

Eksempel: en langtidspasient kan ikke selv styre økonomien sin. Ytelsen betales til institusjonen, som bruker den til pasientens beste. Blir det senere opprettet vergemål, kan Statsforvalteren la vergen overta forvaltningen.