§ 16-11. Forsikringsdistribusjon: hvem reglene gjelder for

Paragrafen bestemmer hvem som er omfattet av reglene om forsikringsdistribusjon i kapittel 16. Reglene gjelder for forsikringsforetak som driver med distribusjon slik det er definert i forsikringsformidlingsloven. De gjelder alle typer forsikringsavtaler, også gjenforsikring, hvis ikke noe annet er bestemt.

Begrepet forsikringsdistribusjon er bredt. Etter forsikringsformidlingsloven § 1-3 dekker det å legge frem eller foreslå forsikringer, gi råd, gjøre forarbeid, inngå avtaler og bistå ved forvaltning eller gjennomføring, særlig når det skjer skade. Også nettsteder som sammenligner priser og produkter, kan omfattes, hvis kunden kan inngå avtale gjennom dem. Noe faller utenfor, for eksempel generell informasjon om forsikringsprodukter, opplysninger gitt tilfeldig som ledd i annen yrkesvirksomhet, og skadebehandling og taksering. Finanstilsynet avgjør i tvilstilfeller om noen driver forsikringsformidling.

Eksempel: Et forsikringsforetak selger egne forsikringer og gir kunden råd om dekning. Da driver det forsikringsdistribusjon, og reglene i kapitlet gjelder. Gir foretaket bare generell informasjon om et produkt uten å hjelpe kunden med å inngå avtalen, er situasjonen en annen.

Andre ledd knytter paragrafen til § 16-16: Når et forsikringsforetak formidler avtaler for et annet forsikringsforetak, kommer reglene i § 16-16 i tillegg. Tredje ledd lar departementet gi forskrift som gjør unntak, avgrenser eller utfyller. Det kan også gjennomføre Norges forpliktelser etter EØS-avtalen og bestemme at enkelte regler ikke skal gjelde for bestemte forsikringer eller kundegrupper.

Paragrafen åpner en gruppe regler i kapittelet. § 16-12 stiller krav til ansatte, § 16-13 til produktstyring og § 16-14 til håndtering av interessekonflikter. § 16-15 gjelder lønnsordninger og vederlag. Andre paragrafer i nærheten, som § 16-9 om forsikringsvilkår, gjelder på egen hånd og er ikke en del av dette systemet.