§ 13-14. Avsetninger til dekning av tap i finansforetak

Paragrafen handler om avsetninger til tap, altså beløp foretaket setter av i regnskapet fordi utlån og andre engasjementer kan gi tap. Første ledd krever at styret fastsetter retningslinjer for hvordan behovet vurderes. Retningslinjene skal dekke to ting: engasjementer som er misligholdt eller antas å være tapsutsatte, og tap som følger av risikoen i porteføljene av engasjementer ellers.

Andre ledd stiller et resultatkrav: avsetningene må være forsvarlige både på kort og lang sikt, målt mot den samlede risikoen for tap i foretakets engasjementer. Det er altså ikke nok at retningslinjene finnes. Beløpene som faktisk settes av, må stå i forhold til risikoen. Tredje ledd lar departementet gi forskrift om avsetninger til dekning av tap.

Paragrafen har nær sammenheng med andre risikoregler i kapittelet. § 13-12 setter en grense for hvor stort samlet engasjement foretaket kan ha overfor én enkelt motpart: det må ikke overstige det som er forsvarlig. § 13-13 pålegger foretaket å risikoklassifisere kreditter og andre engasjementer hvert år, etter styrets retningslinjer. Både klassifiseringen og avsetningene bygger dermed på retningslinjer styret fastsetter.

Andre paragrafer i kapittelet beskytter foretakets økonomi på andre måter. § 13-15 begrenser hvor mye av egne eiendeler foretaket kan stille som sikkerhet uten samtykke fra Finanstilsynet, og § 13-16 begrenser låneopptak i forsikringsforetak. § 13-18 gjelder sikring av kundemidler i betalingsforetak og e-pengeforetak. Paragrafen er dessuten nevnt fra § 18-1 om alminnelige krav til finanskonsern.

Eksempel: Et foretak ser at flere engasjementer er misligholdt. Da skal retningslinjene fra styret brukes til å vurdere hvor mye som bør settes av, og beløpet må være forsvarlig ut fra den samlede tapsrisikoen.