§ 13-12. Høyeste engasjement med en enkelt motpart

Paragrafen setter en grense for hvor mye et finansforetak kan ha utestående mot én enkelt motpart, altså en kunde eller annen part som foretaket har krav eller risiko mot. Loven angir ikke et fast tall. Kravet er at engasjementet holder seg innenfor det som er forsvarlig, vurdert fortløpende.

Departementet kan gi forskrift om høyeste samlede engasjement. Forskriften kan si hvordan engasjementet regnes ut, både for poster i balansen og utenfor den, og andre forhold ved gjennomføringen.

Grensen kan også gjøres gjeldende for flere motparter samlet. Det er aktuelt når partene er knyttet sammen gjennom kontroll eller økonomiske bånd, slik at trøbbel hos den ene kan gi den andre betalingsproblemer. Da ser man på dem som én risiko. Eksempel: to selskaper der det ene eier det andre, og hvor problemer i det ene kan velte det andre, kan behandles under ett.

Regelen er en av flere risikobestemmelser i kapittel 13. § 13-13 krever risikoklassifisering av kredittengasjementer minst én gang i året etter retningslinjer fra styret. § 13-14 krever retningslinjer for avsetninger til tap på engasjementer som er misligholdt eller antas å bli tapsutsatte. § 13-15 begrenser hvor mye av egne eiendeler foretaket kan stille som sikkerhet uten samtykke fra Finanstilsynet.

Paragrafene før denne, § 13-11 og de tilhørende § 13-11a, § 13-11b og § 13-11c, handler om eierandeler og erverv av vesentlige kapitalandeler. Det er en annen risikotype enn engasjementer mot motparter. For bestemte foretakstyper finnes egne lånebegrensninger, som i § 13-16 om låneopptak i forsikringsforetak og pensjonsforetak.