§ 13-13. Risikoklassifisering av kredittengasjementer

Paragrafen handler om hvordan et finansforetak vurderer og behandler kreditt. Foretaket skal minst én gang i året sortere kredittengasjementer (lån, kreditter og lignende) og andre engasjementer etter risiko. Sorteringen skjer etter retningslinjer som styret har fastsatt. Styret må dermed selv sette rammene for hvordan risikoen klassifiseres.

Andre ledd stiller krav til selve saksbehandlingen. Den som avgjør en kredittsak, må ha nok grunnlag til å bedømme kredittrisikoen. I tillegg må foretaket sørge for at man i ettertid kan se hvordan saken ble behandlet og hva avgjørelsen bygde på. Foretaket må altså ha rutiner som gir sporbarhet, ikke bare et riktig resultat.

Departementet kan gi forskrift om kredittprøving og risikoklassifisering. Loven overlater dermed detaljene til forskrift.

Bestemmelsen står sammen med flere nærliggende krav. § 13-12 setter en forsvarlighetsgrense for samlet engasjement med én motpart. § 13-14 krever styrefastsatte retningslinjer for avsetninger til tap på engasjementer som er misligholdt eller antas å bli tapsutsatte. Klassifiseringen og avsetningsvurderingen handler begge om å holde oversikt over risikoen i porteføljen av engasjementer.

§ 13-15 begrenser hvor mye av egne eiendeler foretaket kan stille som sikkerhet uten samtykke, og § 13-16 regulerer låneopptak i forsikringsforetak og pensjonsforetak. Alle ligger i kapittelet om krav til virksomheten. § 3-2 med tittelen «Tildeling, vilkår mv.» viser til denne paragrafen.

Eksempel: Styret har vedtatt retningslinjer for klassifisering. Foretaket gjennomgår engasjementene etter dem hvert år og dokumenterer hvem som avgjorde hva, og på hvilket grunnlag.