§ 5-4. Avslagsplikt: banken må si nei når du ikke klarer lånet

Avslagsplikten forbyr banken å gi lån til en forbruker som trolig ikke klarer å betale det. Vurderingen bygger på kredittvurderingen etter § 5-2. Banken må se at det er sannsynlig at kunden kan oppfylle avtalen slik den er lagt opp. Det er ikke nok at banken har en god sikkerhet.

Loven nevner forhold som kan telle i vurderingen: mellomfinansiering (kortsiktig lån mens man venter på annen finansiering), kapitalfrigjøringslån (lån som frigjør verdi bundet i for eksempel bolig), refinansiering (nytt lån som erstatter et gammelt) og rente- eller avdragsfrie perioder. Også andre forhold som har betydning for din evne til å betjene lånet, kan telle.

Andre ledd sier at verdien av sikkerheten ikke alene kan begrunne at kredittevnen er god nok, verken dagens verdi eller anslag for fremtidig verdi. Unntaket er boliglån som skal finansiere renovering eller oppføring av bolig. Banken kan derfor ikke si «huset er verdt mer enn lånet» og stoppe der.

Kongen kan gi nærmere regler om avslagsplikten, blant annet at den ikke skal gjelde for visse avtaler. Reglene her må derfor leses sammen med forskriftene.

Sammenhengen med resten av kapitlet er tydelig. § 5-1 pålegger forklaringer før avtalen, § 5-3 gir opplysningsplikt under vurderingen, og § 5-5 sier hva som skjer når banken har gitt kreditt i strid med denne paragrafen. Paragrafen § 6-1 om kausjon og § 5-5 viser hit. Eksempel: Kunden har lav inntekt og mye gjeld, men eier en bolig. Banken kan ikke gi lån bare fordi boligen dekker beløpet.