§ 5-5. Følger når banken bryter kredittvurderings- eller avslagsplikten

Paragrafen er sanksjonsregelen for kredittvurderingen og avslagsplikten. Har banken ikke vurdert kundens kredittevne etter § 5-2, eller gitt lån i strid med § 5-4, får forbrukeren et styrket vern på tre punkter.

For det første kan banken ikke bruke tapsbegrensningsplikten mot forbrukeren. Denne plikten står i § 3-49 fjerde ledd. Der heter det at erstatning kan settes ned hvis skadelidte har latt være å begrense tapet, men med forbehold for § 5-5. For det andre blir to typer vilkår ikke bindende. Det ene er vilkår om tap ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt etter § 2-10. Det andre er vilkårene om forsikring og kontoavtale som § 5-8 tredje punktum tillater. I stedet kan kunden kreve markedsrente.

Andre ledd gjelder når banken har gitt kreditt i strid med § 5-4. Da kan kundens forpliktelser lempes så langt det er rimelig. I vurderingen kan det legges vekt på hvordan resultatet av kredittvurderingen ble formidlet, og om banken ellers har oppfylt forklaringsplikten etter § 5-1. Banken kan derfor ikke regne med å slippe unna bare fordi kunden fikk penger.

Tredje ledd beskytter kunden mot at banken bruker en feil i egen kredittvurdering som påskudd. Banken kan ikke heve eller endre avtalen til kundens skade med den begrunnelsen. Unntaket er at feilen skyldes forhold hos kunden og samtidig gir hevingsrett etter § 3-51, for eksempel at opplysninger bevisst er holdt tilbake eller forfalsket.

Reglene bygger på §§ 5-1 til 5-4 i kapitlet, og § 6-1 viser hit for kausjon. Eksempel: Banken har gitt et lån til en forbruker uten å vurdere kredittevnen. Senere vil banken kreve tap dekket ved førtidig innfrielse av et fastrentelån. Vilkåret om tapsdekning binder da ikke kunden, som kan nøye seg med å betale markedsrente.